Et eventuelt erstatningsansvar skal utmåles etter håndverkertjenestelovens § 30 første ledd, og erstatningen skal svare til det økonomiske tap forbrukeren har lidt (utlegg, prisforskjell, tapt arbeidsfortjeneste, tingsskade m.m.).

”§ 30. Ansvarets omfang. (1) Erstatningen skal svare til det økonomiske tap forbrukeren har lidt (utlegg, prisforskjell, tapt arbeidsfortjeneste, tingskade m.m.). Dette gjelder likevel bare tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av forholdet. (2) Forsømmer forbrukeren å begrense tapet gjennom rimelige tiltak, må forbrukeren selv bære den tilsvarende del av tapet. (3) Ansvaret kan settes ned dersom det vil virke urimelig for tjenesteyteren ut fra størrelsen av tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og ut fra tilhøva ellers. (4) Erstatningsreglene i kapitlet her gjelder ikke for tap i ervervsvirksomhet”

Erstatning kan i utgangspunktet kreves for økonomisk tap (blant annet utlegg, prisforskjell, tapt arbeidsfortjeneste osv), som skyldes forsinkelse eller mangel. Forbruker kan også kreve dekket kostnader for å erstatte den mangelfulle tjenesten (dekningskjøp) eller verditap og tapt fortjeneste på grunn av uteblitt oppfyllelse, og omkostninger som man ellers påføres for å rydde opp, slik som ressursbruk for å foreta dekningskjøp, leiekostnader i uteblivelsesperioden, utredning av tap, reklamasjon, transport, reisevirksomhet mv.

Erstatningskravet må være et dokumentert økonomisk tap, som har årsakssammenheng med forsinkelsen. Erstatningssummen skal som utgangspunkt tilsvare full erstatning, dvs. det fulle tap som skyldes kontraktsbruddet, det vil si det som i kontraktsretten gjerne kalles den positive kontraktsinteresse. Forbruker skal dermed settes i samme økonomiske situasjon som om kontrakten hadde blitt riktig oppfylt fra tjenesteyters side. Erstatningen skal utgjøre differansen mellom det faktiske hendelsesforløp og et tenkt hendelsesforløp med riktig oppfyllelse. Man sammenligner skadelidtes økonomiske stilling med misligholdet med stillingen der det tenkes borte. Det er forbruker som har bevisbyrden for at det foreligger tap og størrelsen på tapet. Forbruker skal ha full erstatning, men ikke tjene på skaden. Fordeler av kontraktsbruddet skal gå i fradrag etter prinsippet om compensatio lucri cum damno.

Erstatningen skal dekke faktisk netto økonomisk tap, slik at penger som forbruker sparer på kontraktsbruddet skal gå i fradrag, jf. Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 94:

“Etter første ledd skal erstatningen svare til det økonomiske tap forbrukeren har lidt (utlegg. prisforskjell, tapt arbeidsfortjeneste, tingsskade m.m). Dette gjelder likevel bare tap som en med rimelighet kunne ha forutsett som en mulig følge av forholdet. Utgangspunktet og hovedregelen i første punktum om full erstatning for det økonomiske tap svarer til alminnelige erstatningsrettslige prinsipper både i og utenfor kontraktsforhold, jf skadeerstatningsloven §4-1. I forhold til utvalgsutk §4-5 første ledd første punktum er regelen omformulert noe i samsvar med kjøpsloven §67(1) første punktum. Om innholdet vises til innstillingen s 50 og 123 og særlig kjøpslovproposisjonen s 120-122. Departementet har presisert at erstatningen må gjelde økonomisk tap, jf formuleringen i skadeerstatningsloven §4-1. Presiseringen er tatt med av informative grunner og innebærer ingen begrensning i forhold til utvalgsutkastet og kjøpsloven. Det er ikke noe absolutt vilkår at tapet direkte kan måles i penger, om det likevel er av økonomisk natur. Som redegjort for i kjøpslovproposisjonen s 121, er regelen således ikke til hinder for at det i rimelig utstrekning gis erstatning for eget utbedringsarbeid utført på fritiden o l. De nærmere retningslinjer for erstatning for slike ulemper, tidstap og egen innsats bør imidlertid utvikles i rettspraksis. Skader av rent ikke-økonomisk natur som ubehag, ulyst, irritasjon over det besvær kontraktbruddet volder o l faller derimot klart utenfor”.

Videre stilles det krav til at forbruker har gjort sitt for å begrense det økonomiske tapet. Erstatningen kan reduseres, dersom forbruker med rimelighet kunne begrenset tapet gjennom billigere dekningskjøp, raskere handlemåte mv. Erstatningen kan reduseres helt eller delvis, dersom ikke forbrukeren begrenser tapet med rimelige tiltak, jf. håndverkertjenesteloven § 31 annet ledd. Forsømmer forbrukeren å begrense tapet gjennom rimelige tiltak, må forbrukeren etter håndverkertjenesteloven § 31 annet ledd selv bære den tilsvarende del av tapet.Tapsbegrensningsplikten til forbruker er et utslag av den alminnelige lojalitetsplikt mellom kontraktsparter. Erstatningen kan også lempes for tjenesteyteren etter nærmere bestemte vilkår. For øvrig vil den som krever erstatning også ha bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er til stede.

Håndverkertjenesteloven § 31 tredje ledd inneholder en generell bestemmelse om lemping av erstatningsansvaret. Ansvaret kan settes ned dersom det vil virke urimelig for tjenesteyteren ut fra størrelsen av tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og ut fra tilhøva ellers. En slik lempingsregel vil kun sjeldent få anvendelse, men kan tenkes brukt når erstatningsansvaret blir helt upåregnelig og uhåndterbart for en mindre tjenesteyter, jf. Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 94:

”Om behovet for en slik lempingsregel i tjenesteloven kan særskilt nevnes at tjenestene etter loven ofte utføres av håndverkere og andre mindre virksomheter. Ofte vil de ha et personlig og i prinsippet ubegrenset ansvar. Samtidig kan ansvarsreglene etter loven ikke begrenses ved avtale. Det skal likevel ikke være kurant å få erstatning nedsatt etter lempingsregelen. Regelen tar primært bare sikte på de unntakstilfelle der normal erstatningsutmåling slår spesielt skjevt ut”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)