I forhold til tjenesteyters behov for forutberegnelighet i kontraktsforholdet er det i håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd gitt en absolutt frist for når reklamasjon for mangler senest kan skje. Etter håndverkertjenesteloven § 22 annet ledd kan reklamasjon ved arbeid på ting senest skje innen to år fra avslutningen av oppdraget. ved arbeid på fast eiendom og dersom resultatet av tjenesten eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år, er fristen fem år.

Ved oversitting av en absolutt frist, er hovedregelen at mangelskravet er for gammelt og ikke kan gjøres gjeldende, uansett om mangelen har vært der siden overtakelse av kontraktsgjenstanden og man ikke har oppdaget den tidligere. Etter at den absolutte frist er gått ut, vil ikke forbruker kunne gjøre gjeldende noen krav lenger, og den absolutte frist setter således yttergrensen for hvor lenge selger vil kunne være ansvarlig for mangler ved tingen.

Et generelt unntak er likevel dersom selger gjennom avtalt garanti har påtatt seg ansvaret for lenger tid, eksempelvis at man gir ti års garanti på tingen. De absolutte reklamasjonsfristene på to og fem år gjelder ikke så langt tjenesteyteren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid.

I Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 40 og 41 ble det av hensyn til tjenesteyters behov for forutberegnelighet i kontraktsforholdet uttalt at det var behov for en absolutt frist for å markere yttergrensen mot skjulte feil og mangler ved den utførte tjenesten:

“Etter som tiden går, har tjenesteyteren behov for å kunne anse kontraktsforholdet for definitivt avviklet. Med tiden blir det også vanskeligere for forbrukeren å påvise at feilen forelå ved arbeidets avslutning, og derfor er en mangel ved tjenesten. Mangler som først viser seg etter lengre tid, og som forbrukeren ikke burde oppdaget på et tidligere tidspunkt, kalles gjerne « skjulte mangler » eller « skjulte feil ». Utvalget foreslår på samme måte som i kjøpsforhold at det stilles opp en absolutt frist i loven for å kunne påberope mangel, jf utvalgsutk § 3-3 annet ledd. I praksis vil dette først og fremst ramme skjulte mangler. Ved arbeid på ting har utvalget bygd på den to-års fristen som gjelder ved kjøp etter den gamle kjøpsloven § 54. De feil som lar seg tilbakeføre til mangelfull utføring av en tjeneste, vil i de aller fleste tilfeller vise seg lenge før det er gått to år fra tjenestens avslutning. Å benytte kjøpslovens to-års grense gir god sammenheng mellom de to regelsystemene. Tjenesteyteren får samme mangelsansvar hva enten han selger materialer til en forbruker som skal utføre arbeidet selv, eller om tjenesteyteren skal utføre arbeidet. Av rettstekniske grunner bør reklamasjonsfristen være den samme for selve arbeidet som for materialene. Dersom det settes en kortere eller lengre frist for mangel som gjelder selve arbeidet, ville det bli nødvendig å avgjøre om mangelen ligger i selve arbeidet eller om den skyldes svikt i materialene. Og for forbrukere ville det virke uforståelig om tjenesteyterens ansvar skulle være avhengig av hvor mangelen finnes. Når det gjelder arbeid på fast eiendom, er hensynene langt på veg de samme som ved arbeid på ting. Men det er også forskjeller. Det er således klart at problemet med skjulte feil som først åpenbarer seg etter lang tid, er mer aktuelt og ofte også har større økonomisk betydning ved arbeid på fast eiendom. Forbrukeren har også mindre kontroll over hvilke påkjenninger arbeidet skal utsettes for, samtidig som påkjenningene kan variere fra år til år. Det kan f.eks være flere milde vintre etter hverandre, slik at det ikke er mulig å få testet om taket er riktig lagt, om kledningen er lagt feil slik at is trenger under og forårsaker skader, eller om det elektriske opplegget er tilstrekkelig til å gi tilfredsstillende varme. Utvalget har derfor foreslått en lengre frist for arbeid på fast eiendom, og satt den til 5 år fra tjenestens avslutning. En slik 5-års frist er for øvrig også foreslått av flertallet i Sivillovbokutvalet i forslaget til lov om avhending av fast eiendom i NOU 1979:48”

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)