Tjenesteyter har en frarådingsplikt dersom en reparasjon vil stå i misforhold til det tingen eller eiendommen er verdt for forbruker i reparert stand, eller for øvrig at tjenesten ikke vil bli til rimelig nytte for forbrukeren, jf. håndverkertjenesteloven § 7. Den gjelder både før avtale er inngått eller arbeid er påbegynt, og etter at arbeidet er satt i gang. Forbrukeren skal orienteres hvis det må antas at prisen på en reparasjon vil bli uforholdsmessig høy i forhold til tingen i reparert stand eller hvis tjenesten ikke vil være til rimelig nytte, jf. håndverkertjenesteloven § 7 første ledd.

”§ 7. Plikt til å frarå. (1) Dersom tjenesteyteren før avtale er inngått eller før arbeidet er påbegynt, må anta at prisen for en reparasjon vil stå i misforhold til det tingen er verd i reparert stand, eller for øvrig at tjenesten ikke vil bli til rimelig nytte for forbrukeren, skal tjenesteyteren orientere forbrukeren om det. (2) Dersom tjenesteyteren under utføringen får grunn til å anta at prisen vil bli betydelig høyere enn forbrukeren måtte vente, eller grunn til å tvile på om forbrukeren fortsatt har interesse av å få tjenesten utført som forutsatt, skal tjenesteyteren kontakte forbrukeren. Er forbrukeren ikke å treffe eller mottar tjenesteyteren av andre grunner ikke beskjed, skal tjenesteyteren stanse arbeidet dersom dette må antas å være i forbrukerens interesse”.

Begrunnelsen for en slik frarådingsplikt ble gitt i Ot.prp.nr.29 (1988-1989) s. 27:

”En praktisk side ved tjenesteyterens alminnelige plikt til omsorg og til å samrå seg med forbrukeren, er at han bør orientere og eventuelt frarå forbrukeren å la utføre tjenester som han som fagmann ser at forbrukeren ikke vil være tjent med. Dette kan vise seg både før det inngås avtale, etter avtaleinngåelsen men før utføringen er påbegynt, og under arbeidets gang. I siste fall vil det naturlige være at tjenesteyteren kontakter forbrukeren og eventuelt stanser arbeidet i påvente av nærmere beskjed. Hvor frarådingsplikten først oppstår etter at avtale er inngått, henger pliktens praktiske betydning nært sammen med hvilke regler som gis om forbrukerens avbestillingsrett (avsnitt 3.10.4). Om tjenesteyteren ikke oppfyller sin frarådingsplikt, bør dette få konsekvenser for vederlaget”.

Etter at arbeidet ar satt i gang, skal tjenesteyteren kontakte forbrukeren dersom prisen blir betydelig høyere enn det forbrukeren kan forvente eller det er tvilsomt om forbrukeren fortsatt har interesse i tjenesten, jf. håndverkertjenesteloven § 7 annet ledd. Hvis forbrukeren ikke er tilgjengelig, skal arbeidet stanses.

I RG 2002 s.807 (Frostating lagmannsrett) ble følgende uttalt om frarådingsplikten:

”Håndverkertjenesteloven § 7 pålegger tjenesteyter en uttrykkelig plikt til å fraråde forbruker tjenester som han ser at forbruker ikke vil være tjent med. Når tjenesteyter før arbeidet er påbegynt ut fra oppdragets art « må anta » at tjenesten ikke vil bli til rimelig nytte for forbruker, skal forbruker orienteres. Det samme gjelder også når det under utføringen av arbeidet oppstår en situasjon eller avdekkes forhold som tilsier dette. Denne bestemmelse er et utslag av tjenesteyters alminnelige omsorgs- og samrådingsplikt knesatt i lovens § 5 første ledd”.

Unnlatt frarådningsplikt har som følge at tjenesteyteren i utgangspunktet ikke kan ta betalt for arbeid han skulle ha frarådet, jf. håndverkertjenesteloven § 8.

”§ 8. Unnlatt fraråding. (1) Har tjenesteyteren ikke underrettet forbrukeren eller stanset arbeidet i samsvar med § 7, og det må antas at forbrukeren ellers hadde latt være å bestille eller hadde avbestilt tjenesten, kan tjenesteyteren ikke kreve betaling i videre utstrekning enn om forbrukeren hadde latt være å bestille eller hadde avbestilt. (2) Kostnader som ikke dekkes etter første ledd, kan tjenesteyteren likevel kreve dekket så langt det er rimelig og den samlete betaling ikke overstiger verdien som det utførte arbeid har for forbrukeren”.

I LH 2001 s. 819 (Hålogaland lagmannsrett) ble det lagt til grunn at tjenesteyteren ikke kunne ta betalt for arbeid han skulle ha frarådet, som følge av at arbeidet ikke var ”til rimelig nytte” for forbrukeren:

”Uten at det er avgjørende for resultatet, bemerkes at Aune ikke kan antas å være berettiget til godtgjørelse for arbeidet med vinterhagen, jf. håndverkertjenesteloven § 8 (1). Dette arbeidet kunne ikke bli til rimelig nytte for Børholm uten at gulvet først ble rettet opp. Det måtte Aune forstå, og han pliktet å gjøre Børholm oppmerksom på det, jf. håndverkertjenesteloven § 7 nr. 1. I alle fall ga de problemer gulvet skapte under utføring av arbeidet grunnlag for slik tvil om Børholm fortsatt hadde interesse av å la arbeidet utføre at Aune pliktet å kontakte ham for å få avklart spørsmålet, jf. håndverkertjenesteloven § 7 nr. 2. Ved ikke å ta disse spørsmål opp med Børholm misligholdt Aune sine plikter etter håndverkertjenesteloven § 7. Det legges til grunn at Børholm, om han var blitt gjort oppmerksom på forholdet, ikke ville latt oppføre vinterhage, og iallfall ikke ville latt den oppføre før etter at gulvet eventuelt var rettet opp. Unnlatt reklamasjon etter håndverkertjenesteloven § 22 (1) er uten betydning for Børholms rett, som forbruker, til å påberope seg håndverkertjenesteloven § 8. All den tid det ikke er opplyst hvor stor del av Aunes krav som gjelder arbeid med vinterhagen og i lys av lagmannsrettens vurdering av reklamasjonsspørsmålet under, er det for lagmannsretten ikke grunn til å gå nærmere inn på forholdet til håndverkertjenesteloven § 8, herunder grensedragningen mellom tilfeller som skal bedømmes som unnlatt frarådning og tilfeller som skal bedømmes etter reglene om mangler, jf. Ot.prp.nr.29 (1988-1989) side 77”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)