Helsepersonellovens kap. 6 hjemler regler som pålegger helsepersonell en plikt til å gi opplysninger til ulike etater. Helsepersonelloven § 30 sier at helsepersonell skal gi tilsynsmyndighetene adgang til virksomhetens lokaler og gi alle de opplysninger som anses påkrevd for utøvelsen av tilsyn med helsepersonells virksomhet. Helsepersonell skal uten hinder av taushetsplikten utlevere de dokumenter, lyd- og bildeopptak og lignende som kreves av tilsynsmyndighetene. Det er kritikkverdige forhold tilsynsmyndighetene søker å forebygge. Tilsynsmyndighetene består av fylkeslegene og Statens helsetilsyn, og de kan komme på både anmeldte og uanmeldte besøk. Bestemmelsen pålegger helsepersonell en plikt til å tilrettelegge slik at tilsynsmyndighetene kan utføre tilsyn ved at de får fysisk adgang til å studere og observere virksomheten. Eksempler som kan være av interesse for tilsynsmyndighetene er opplysninger i dokumenter, pasientjournaler og røntgenbilder. Helsepersonell kan ikke holde tilbake opplysninger som tilsynsmyndighetene har interesse av å få. De skal uten hinder av taushetsplikten forklare seg for tilsynsmyndighetene som har krav på å få både skriftlige og muntlige opplysninger. Ellers ville hele formålet med tilsyn være borte. Et unntak fra denne bestemmelsen er opplysninger som angår helsepersonell som selv har vært/er pasienter.

Helsepersonelloven § 31 hjemler opplysninger til nødetater: ”Helsepersonellet skal varsle politi og brannvesen dersom dette er nødvendig for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom”. I hovedtrekk er denne bestemmelsen en presisering av det som følger av reglene om nødrett. Bakgrunnen for denne bestemmelsen er at helsepersonell ofte må samarbeide med andre nødetater for å verne om liv og helse eller for å hindre store materielle skader. Varslingspliktens innhold begrenses til å gjelde kun de opplysninger som er nødvendig for å avverge potensiell skade. I akuttsituasjoner vil det normalt være tilstrekkelig å gi opplysninger om hva som har skjedd og hvor det har skjedd, med andre ord opplysinger om hvilken skade en står overfor og hvor den er. Helsepersonelloven § 31 er et unntak fra hovedregelen om helsepersonells taushetsplikt. Bestemmelsen kan kun anvendes hvor det er snakk om å avverge skade. Den kan med andre ord ikke benyttes av andre årsaker, som for eksempel dersom samarbeidet mellom helsepersonell og politi går ut på å gjennomføre et narkotikabeslag. Politiet har en rolle når det er på et skadested og skal ta seg av en ulykke, og en annen rolle når det skal etterforske mulige straffbare handlinger. Hensynet bak dette er at helsepersonellet ikke skal kvie seg for å tilkalle politiet ved inntrådt ulykke, fordi de vet at vedkommende holder på med kriminell virksomhet. Kriminelle har også rett til å kunne oppsøke og ha tillitt til de ulike helsetjenestene uten å frykte at de vil bli straffeforfulgt. Helsepersonell har derfor taushetsplikt om kriminelle forhold de skulle få kjenneskap til. Er vilkårene for varsling oppfylt, kan ikke pasientens ønske om og ikke koble inn politi eller brannvesen, imøtekommes. Dette ses i sammenheng med at formålet med varslingsplikten er å unngå skade, og ikke å ivareta særlige forhold hos pasienten. Det er nærliggende å tro at bestemmelsen må gjelde i tilfeller hvor helsepersonell bør kontakte politiet for å hindre at en person som er påvirket av legemidler, narkotika eller alkohol kjører bil. Her vil det foreligge en reell fare for liv og helse, og derav alvorlig skade. Dersom helsepersonell derimot finner tunge narkotiske stoffer på et hjemmebesøk hos en pasient, kan en ikke konkludere med at det foreligger alvorlig skade. Taushetsplikten må da gjelde. Når en skal fastslå hva som ”er nødvendig” for å avverge alvorlig skade på person eller eiendom, må en se nærmere på hvor mye det forventes at helsepersonellet må vite om situasjonen før vilkåret for å gi opplysninger til andre nødetater er oppfylt. Formålet med bestemmelsen tilsier at det ikke kan forventes at helsepersonellet har kunnskap om situasjonen. Det kan ikke kreves at skaden allerede har inntrådt før vilkårene i bestemmelsen er oppfylt. For eksempel må ikke en innringer ha gjort noe straffbart før en kan be om politibistand under et sykebesøk. Det må foretas en vurdering av en eventuell risiko. Et moment som kan bli aktuelt i vurderingen er dersom innringer har kommet med trusler.

Helsepersonelloven § 32 hjemler opplysninger som skal gis til sosialtjenesten. Bestemmelsens første ledd sier at ”Den som yter helsehjelp, skal i sitt arbeid være oppmerksom på forhold som bør føre til tiltak fra sosialtjenestens side, og skal av eget tiltak gi sosialtjenesten opplysninger om slike forhold etter å ha innhentet samtykke fra pasienten, eller så langt opplysningene ellers kan gis uten hinder av taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21”. Det som er viktig å merke seg med første ledd er at samtykke må innhentes av pasienten. I helsepersonelloven § 32 annet ledd kreves imidlertid ikke samtykke når helsepersonell uten hinder av taushetsplikten etter helsepersonelloven § 21 av eget tiltak skal gi opplysninger til sosialtjenesten, når det er grunn til å tro at en gravid kvinne misbruker rusmidler på en slik måte at det er overveiende sannsynlig at barnet vil bli født med skade. Igjen påhviler opplysningsplikten det helsepersonell som yter helsehjelpen og som besitter de nødvendige opplysninger og kompetansen til å vurdere om vilkåret er oppfylt. Det må også vurderes hvilke opplysninger som er relevant å gi. En må ikke ha positiv kunnskap om at den gravide misbruker rusmidler. Det er tilstrekkelig at det foreligger en begrunnet mistanke.

Opplysninger til barneverntjenesten hjemles i helsepersonelloven § 33. Igjen er det den som yter helsehjelpen som er opplysningspliktig. Vedkommende helsepersonell skal være oppmerksom på forhold som kan føre til tiltak fra barneverntjenestens side. ”Uten hinder av taushetsplikt etter helsepersonelloven § 21 skal helsepersonell av eget tiltak gi opplysninger til barneverntjenesten når det er grunn til å tro at et barn blir mishandlet i hjemmet, eller det foreligger andre former for alvorlig omsorgssvikt, jf. lov om barneverntjenester §§ 4-10, 4-11 og 4-12, eller når et barn har vist vedvarende og alvorlige atferdsvansker jf. § 4-24. Opplysningsplikten inntrer med andre ord når det er ”grunn til å tro” at vilkårene for omsorgsovertakelse er tilstedet. Det må foreligge en begrunnet mistanke om at barnet utsettes for fysisk mishandling eller alvorlig omsorgssvikt. Formålet bak regelen er at det skal tilrettelegges for at barn får nødvendig oppfølging og omsorg utover behovet for helsehjelp.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)