Krav til samtykke fra en pasient hviler som et alminnelig rettsgrunnlag for å yte helsehjelp. Etter pasientrettighetsloven § 4-1 er hovedregelen om samtykke og sier at helsehjelp bare kan gis med pasientens samtykke med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. Kravet om samtykke gjelder for alle sider av helsemessig virksomhet som pasienter undergis eller medvirker til, som pleie, omsorg, undersøkelser, innleggelse og behandling, medisinering, vaksinasjoner og utskriving fra behandling.

”§ 4-1. Hovedregel om samtykke Helsehjelp kan bare gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger lovhjemmel eller annet gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. For at samtykket skal være gyldig, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen. Pasienten kan trekke sitt samtykke tilbake. Trekker pasienten samtykket tilbake, skal den som yter helsehjelp gi nødvendig informasjon om betydningen av at helsehjelpen ikke gis”.

Hovedregelen er at helsehjelp bare skal gis med pasientens samtykke, med mindre det foreligger gyldig rettsgrunnlag for å gi helsehjelp uten samtykke. Annet gyldig rettsgrunnlag kan være hjemmel i lov (eks. lov om psykisk helsevern eller ved smittsomme sykdommer etter smittevernloven), forutsatt samtykke eller samtykke fra verge, eventuelt nødrett. En nødrettshandling vil også være lovlig etter norsk rett, dersom handlingen ligger innenfor rammene for nødrett.

Videre sier bestemmelsen at før gyldig samtykke foreligger, må pasienten ha fått nødvendig informasjon om sin helsetilstand og innholdet i helsehjelpen, jf. pasientrettighetsloven § 3-2. Man bruker derfor ofte begrepet informert samtykke, idet et samtykke som ikke er informert (som bygger på tilstrekkelig informasjon), ikke vil være gyldig etter loven. Et slikt krav om informert samtykke innebærer krav om at pasienten før samtykke skal ha tilstrekkelig informasjon om formål, metoder, ventede fordeler, bivirkninger, mulige farer i forbindelse med tiltaket o.l. Kravet til nødvendig informasjon tilsier at informasjonsplikten vil variere etter inngrepets karakter og alvorlighet, hastepreget i situasjonen mv. Et samtykke kan gis muntlig, enten dette kommer klart til uttrykk eller at pasienten tilkjennegir ved sine handlinger at han samtykker til helsehjelpen. Samtykket kan videre trekkes tilbake når som helst, dersom pasienten ombestemmer seg eller ikke får tilstrekkelig med informasjon.

Ved smertefulle eller risikofylte undersøkelser for pasienten, må helsepersonellet forsikre seg om at pasienten samtykker til undersøkelsen. Det kan også stilles krav til skriftlig samtykke for å sikre at pasienten har fått tilstrekkelig med opplysninger, og har overveid følgene av tiltaket. Skriftlighet fører dessuten ofte til at pasienten tenker grundig gjennom tiltaket. Pasientrettighetsloven § 4-1 annet ledd gir en pasient rett til å trekke samtykket sitt tilbake. Det kan være flere grunner til at en pasient ønsker å gjøre det. Eksempelvis kan en endre et ønske om å gjennomgå smertefulle undersøkelser, krevende psykiatrisk behandling eller ta en stor risiko ved en alvorlig operasjon. Det forekommer ofte at kreftpasienter som ikke kan helbredes, velger å avstå fra cellegiftbehandlinger med den grunn at de ønsker å oppnå en bedre livskvalitet den tiden de har igjen å leve. Samtykke kan trekkes tilbake selv om tilstrekkelig med informasjon er gitt etter første ledd. Pasienten har dessuten krav på å få informasjon om konsekvensene av at behandlingen ikke gjennomføres på grunn av endret ønske.

En nærmere beskrivelse av informasjonskravet som forutsettes for at samtykke skal kunne gis er gitt i forarbeidene til bestemmelsen, jf. Ot.prp.nr.12 (1998-1999) s. 125:

”Pasientens samtykke er bare gyldig dersom pasienten har fått tilstrekkelig informasjon om tiltaket. Dette innebærer at pasientene må ha fått fyllestgjørende underretning om formål, metoder, ventede fordeler og mulige farer i forbindelse med tiltaket. Pasienten bør også få informasjon om deltakerne som skal være til stede når helsehjelpen gis, f.eks studenter. Kravene til informasjon fremkommer i lovens kapittel 3. Det presiseres at informasjonen må tilpasses den enkelte pasient, inngrepets art og konsekvenser og omstendighetene forøvrig. Det kan ikke forventes at pasienten skal ha all tenkelig informasjon om tiltaket før samtykke gyldig kan avgis. Det er derfor stilt krav om nødvendig informasjon om helsetilstanden og innholdet i helsehjelpen, mao at det skal gis slik informasjon som skal til for å gi et forsvarlig beslutningsgrunnlag. Det skal altså som utgangspunkt gis informasjon som tilfredsstiller kravene i § 3-2, mens det for spesielle situasjoner som f.eks ved akuttinnleggelser må være tilstrekkelig å informere om tiltakets art, eventuelle alvorlige komplikasjoner og risiki. I øyeblikkelig hjelp-situasjoner er det ikke praktisk å kreve informert samtykke. Bestemmelsen innebærer at pasienten kan trekke tilbake samtykke til behandling. I annet ledd er det slått fast at helsepersonell plikter å gi nødvendig informasjon om følgene av at samtykket trekkes, og dermed at behandlingen må avsluttes. Pasienter kan ha ulike grunner til å trekke et samtykke tilbake, f.eks kan svært smertefull undersøkelse eller krevende psykiatrisk behandling få tidligere overbevisninger om fremtidige goder til å endres. Det er en forutsetning at pasienten har fått informasjon om slike byrder eller ulemper før samtykket avgis, jf første ledd. Likevel kan det tenkes at når behandlingen er satt igang, at følgene er vanskeligere å tåle enn beregnet. Pasienten skal i slike situasjoner sikres at samtykke til en behandling som vil gi positive følger, ikke trekkes tilbake på grunn av « øyeblikkets plager ». Helsepersonellet må gi pasienten den nødvendige omsorg og forståelse for det ubehagelige og smertefulle i situasjonen, og oppmuntre pasienten til å fortsette sitt opprinnelige forsett. Informasjon om følgene av å trekke samtykket, kan få pasienten til å stå ved sitt opprinnelige ønske og fortsette behandlingen. Men dersom pasienten likevel ønsker å trekke sitt samtykke tilbake, skal dette respekteres”.

Informasjonsplikten og kravet til klarheten i samtykket vil variere og må sees i sammenheng med inngrepets karakter og alvorlighetsgrad. Det følger av pasientrettighetsloven § 4-2 at man etter en konkret vurdering av omstendighetene rundt type inngrep må vurdere om det er ”sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen”:

”§ 4-2. Krav til samtykkets form Samtykke kan gis uttrykkelig eller stilltiende. Stilltiende samtykke anses å foreligge dersom det ut fra pasientens handlemåte og omstendighetene for øvrig er sannsynlig at hun eller han godtar helsehjelpen. Departementet kan gi forskrifter om krav til skriftlighet eller andre formkrav ved visse former for helsehjelp”.

Ved mindre inngrep og undersøkelser kan stilltiende samtykke være nok. Ved medisinsk forskning kreves alltid at samtykke er gitt skriftlig. Jo mer alvorlig og omstridt en behandling antas å være, jo strengere krav stilles til et samtykkes klarhet.

Etter pasientrettighetsloven § 4-3 har myndige som har fylt 18 år samtykkekompetanse, eller også etter fylte 16 år med unntak av særlige lovbestemmelser. Eksempelvis har sterilisering en aldersgrense på 25 år. Etter pasientrettighetsloven § 4-3 annet ledd kan samtykkekompetansen bortfalle helt eller delvis dersom pasienten på grunn av fysiske eller psykiske forstyrrelser, senil demens eller psykisk utviklingshemming åpenbart ikke er i stand til å forstå hva samtykket omfatter.

Dersom pasienten er sterkt svekket og ikke forstår hva samtykket gjelder, kan samtykkekompetansen bortfalle. Det er den som yter helsehjelp som avgjør om pasienten mangler kompetanse til å samtykke. Helsepersonellet skal likevel ut fra pasientens alder, psykiske tilstand, modenhet og erfaringsbakgrunn legge forholdene best mulig til rette for at pasienten selv kan samtykke til helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 3-5. Undersøkelse og behandling av psykiske lidelser hos personer som mangler samtykkekompetanse etter annet ledd og som har eller antas å ha en alvorlig sinnslidelse eller motsetter seg helsehjelpen, kan bare skje med hjemmel i psykisk helsevernloven kapittel 3. Helsehjelp til pasienter uten samtykkekompetanse som er ”lite inngripende med hensyn til omfang og varighet” kan etter pasientrettighetsloven § 4-6 første ledd gis etter beslutning av den som skal yte hjelpen. Senile, komatøse og andre sterkt svekkede pasienter lovlig kan dermed motta vanlig pleiende helsehjelp, uten at samtykke er nødvendig. Øyeblikkelig hjelp kan normalt alltid ytes, også uten samtykke. Dersom helsehjelpen er av større intensitet og omfang, kan helsehjelp kun ytes til pasienter uten samtykkekompetanse, dersom slik hjelp anses å være i pasientens interesse, og det er sannsynlig at pasienten ville ha gitt tillatelse til slik hjelp. Helsepersonellet kan her rådføre seg med pasientens nærmeste pårørende samtykke.

Etter pasientrettighetsloven § 4-4 er det foreldrene eller andre med foreldreansvaret som har rett til å samtykke til helsehjelp for pasienter under 16 år. Dersom barneverntjenesten har overtatt omsorgen for barn under 16 år etter barnevernloven § 4-6 annet ledd, § 4-8 eller § 4-12, har barneverntjenesten rett til å samtykke til helsehjelp.

Pasienten har etter pasientrettighetsloven § 4-9 rett til å nekte helsehjelp i særlige situasjoner:

”Pasienten har på grunn av alvorlig overbevisning rett til å nekte å motta blod eller blodprodukter eller til å nekte å avbryte en pågående sultestreik. En døende pasient har rett til å motsette seg livsforlengende behandling. Er en døende pasient ute av stand til å formidle et behandlingsønske, skal helsepersonellet unnlate å gi helsehjelp dersom pasientens nærmeste pårørende 2 tilkjennegir tilsvarende ønsker, og helsepersonellet etter en selvstendig vurdering finner at dette også er pasientens ønske og at ønsket åpenbart bør respekteres. Helsepersonell må forsikre seg om at pasient som nevnt i første og annet ledd er myndig, 3 og at vedkommende er gitt tilfredsstillende informasjon og har forstått konsekvensene for egen helse ved behandlingsnektelsen”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)