Dersom pasienten har en så sjelden og komplisert lidelse at det ikke finnes et adekvat helsetilbud i Norge, vil vedkommende ha rett til behandling i utlandet for Statens regning dersom det finnes et adekvat tilbud i utlandet med tilstrekkelig god prognose. Rettigheten følger av pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd som lyder:

”Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd”.

En nærmere presisering av kravet til utenlandsbehandling er gitt i prioriteringsforskriften § 3:

§ 3. Helsehjelp i utlandet på grunn av manglende kompetanse i Norge En pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, men som ikke kan få helsehjelp fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig i Norge etter akseptert metode, har rett til helsehjelp i utlandet, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. Det er en forutsetning at helsehjelpen kan utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode og at pasientens tilstand og den aktuelle behandlingen tilfredsstiller kravene i § 2. I spesielle tilfeller kan enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt. I denne paragrafen menes med: eksperimentell behandling: udokumentert behandling som ikke er ledd i kontrollerte undersøkelser, og hvor virkning, risiko og bivirkninger er ukjent eller ufullstendig klarlagt. utprøvende behandling: behandling som utprøves som ledd i en vitenskapelig studie, men der kravene til fullverdig dokumentasjon i forhold til etablert behandling ennå ikke er tilfredsstillende. sjeldne sykdomstilstander: sykdommer eller sykdomstilstander som forekommer så sjelden og/eller er så spesielle, at det ikke er bygget opp noe nasjonal kompetanse. Manglende kapasitet i spesialisthelsetjenesten gir ikke rett til behandling i utlandet etter denne bestemmelsen. Rett til behandling omfatter ikke forsendelse av laboratorieprøver for analyse ved utenlandsk tjenesteyter uten som ledd i behandling i utlandet.

Sammenfatningsvis oppstiller forskrift følgende vilkår for å ha rett til behandling i utlandet:

1. Pasienten må ha rett til nødvendig helsehjelp, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 og prioriteringsforskriften § 2. 2. Helsehjelp kan ikke ytes i Norge fordi det ikke finnes et adekvat medisinsk tilbud, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 femte ledd. 3. Den ønskede helsehjelpen i utlandet må utføres forsvarlig av tjenesteyter i utlandet etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd. 4. Krav om en viss prognose og kost/nytte for behandlingen.

Det grunnleggende vilkår for å få rett til behandling i utlandet er at det foreligger manglende medisinsk kompetanse ved norske sykehus. Hovedvilkåret er dermed at pasienten ikke kan få adekvat helsehjelp i Norge fordi behandling ikke kan utføres forsvarlig etter akseptert metode, jf. prioriteringsforskriften § 3 første ledd.

Det hjelper normalt ikke at tilbudet er kvalitativt noe bedre i utlandet med bedre resultater, overlevelse og bedre prognoser på lengre sikt, så lenge tilbudet i Norge er av en slik art at det må betegnes som adekvat eller tilstrekkelig i forhold til et forsvarlighetskrav, som også er nedfelt i helsepersonelloven § 4. I rettspraksis i Oslo tingretts dom TOSLO-2003-4820 er det gitt følgende utgangspunkt for hva som menes med at man har medisinsk kompetanse for å foreta behandling i Norge:

”Retten må ta først ta stilling til er om det finnes kompetanse til å utføre denne type operasjoner i Norge. Man må da se på hva som kreves for at det skal foreligge kompetanse på området. For at man skal si at det foreligger kompetanse, så må det ligge et minimum av erfaring på området. Dette må gjelder både i forhold til antall operasjoner og fagekspertise for øvrig. Akkurat hvor den nedre grensen skal settes, vil nok blant annet variere noe med hvilket fagfelt det gjelder og vanskelighetsgraden av det som utføres. Retten kan ikke se at dette kommer på spissen i denne saken, da det etter rettens syn foreligger kompetanse på områdene i Norge”.

Det må normalt foreligge uttalelse fra et helseforetak med regionfunksjon innen angjeldende område om at det ikke foreligger kompetanse, eller at andre særlige grunner gjør det tilrådelig med utenlandsbehandling for pasienten. Eventuelt kan det være tilstrekkelig med uttalelse fra et sykehus med kompetansesenter for sjeldne medisinske tilstander. Dersom det foreligger faglig uenighet innad i sykehuset om hvorvidt anbefaling skal gis, bør helseforetak med regionfunksjon selv forelegge søknaden for annet regionsykehus.

I praksis legges betydelig vekt på om sykehuset anbefaler behandling i utlandet. Dersom pasienter på eget initiativ har funnet frem til og oppsøkt behandlingstilbud i utlandet, vil det normalt være avslagsgrunn at det ikke foreligger uttalelse fra regionsykehus eller tilsvarende.

Enkeltpasienter med sjeldne sykdomstilstander kan i spesielle tilfeller få eksperimentell eller utprøvende behandling i utlandet selv om vilkårene i prioriteringsforskriften § 2 første ledd nr. 2 og § 2 tredje ledd ikke er oppfylt, jf prioriteringsforskriften § 3 annet ledd.

Dersom det fastsettes en konkret frist etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd for når pasienten senest skal ha fått tilbud om nødvendig helsehjelp, styrkes pasientens rettsstilling i forhold til utenlandsbehandling, dersom fristen brytes. Det følger da av pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde ledd:

”Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket”.

Forarbeidene Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) understreker at pasientens behov vil bli bedre ivaretatt dersom brudd på den individuelle fristen utløser et umiddelbart krav på helsehjelp. Med andre ord får pasienten en subsidiær rett når den individuelle fristen brytes. Det er dette som hjemles i bestemmelsens fjerde ledd. Klarer ikke det regionale helseforetaket å sørge for nødvendig helsehjelp hos de aktuelle tjenesteytere innen fristen, vil den subsidiære retten til nødvendig helsehjelp ikke lenger bare omfatte offentlige tilbud innenlands. For å unngå brudd på pasientens individuelle frist, er plikten til å tilby nødvendig helsehjelp utvidet til også å kunne omfatte private tjenesteytere innenlands. Lykkes en ikke i å tilby helsehjelp verken fra offentlige eller private tjenesteytere i Norge, blir det aktuelt å tilby helsehjelp i utlandet. Rettigheten er nærmere belyst i Ot.prp.nr.63 (2002-2003) s. 61:

”Pasienten får et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten får en korresponderende plikt til å fastsette fristen. Fristen kan ikke settes til et senere tidspunkt enn når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten gis nødvendig helsehjelp. Fristen kan heller ikke settes så marginalt at det ikke blir mulig å skaffe pasienten et meningsfylt tilbud privat eller i utlandet, jf forslaget i nytt fjerde ledd, i det fristen går ut. Dersom fristen brytes, og Rikstrygdeverket skaffer pasienten et behandlingstilbud i utlandet, vil det nødvendigvis ta noe tid før pasienten kan komme under behandling hos tjenesteyteren i utlandet”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)