I Norge har vi fritt sykehusvalg i forhold til å velge tjenester innen spesialisthelsetjenesten. Når det gjelder den vanlige helsetjenesten (allmenntjenesten), så må den etter kommunalhelsetjenesteloven skje i den kommune man bor eller oppholder seg i. Når det gjelder innleggelse på sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller annen spesialinstitusjon, så kan man fritt velge sykehus ut fra antatt kompetanse, fasiliteter og kanskje viktigst tilgjengelig kapasitet for å unngå unødvendig kø for behandling. Bestemmelsen er nedfelt i pasientrettighetsloven § 2-4:

”§ 2-4. Rett til valg av sykehus m.m. Pasienten har rett til å velge på hvilket sykehus, distriktspsykiatrisk senter eller institusjon som tilbyr tverrfaglig spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk, eller behandlingssted i en slik institusjon, behandlingen skal foretas. Det er en forutsetning at institusjonen eies av et regionalt helseforetak 1 eller har avtale med et regionalt helseforetak som gir pasienten en slik valgrett. Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå. For pasienter under tvungen observasjon eller tvungent psykisk helsevern etter psykisk helsevernloven 2 kapittel 3, gjelder ikke retten etter første ledd dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med det tvungne vernet. Tilsvarende gjelder for pasienter som tas inn på institusjon med hjemmel i sosialtjenesteloven §§ 6-2 og 6-2a, dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad er egnet til å svekke formålet med inntaket. Retten etter første ledd gjelder heller ikke valg av senter for legemiddelassistert rehabilitering i spesialisthelsetjenesten dersom dette vil være uforsvarlig eller i betydelig grad egnet til å svekke formålet med behandlingen. Departementet 3 kan gi nærmere forskrifter 4 om innholdet og gjennomføringen av valgretten etter bestemmelsen her og om slike avtaler som er omtalt i første ledd”.

Retten til fritt sykehusvalg gjelder for både vurdering og behandling, og for både somatikk og psykiatri. Man kan blant annet velge sykehus ut fra hvor lang venteliste som finnes på de enkelte behandlingstilbud eller operasjoner som tilbys, eller ut fra tillitt til et bestemt sykehus` kompetanse og resultater. Ordningen gjelder nær sagt alle offentlige og private helseaktører innen spesialisthelsetjenesten, men det forutsettes at det er inngått avtale mellom regionale helseforetak og de aktuelle private utøverne. De store region- og spesialsykehusene som Rikshospitalet og Radiumhospitalet er også omfattet av reglene om fritt sykehusvalg. Formålet med regelen er å inkludere også de private sykehus i ordningen, slik at en bedre kan utnytte kapasiteten i den samlede sykehussektoren, og av den grunn sikre en optimal pasientbehandling. Bestemmelsen om fritt sykehusvalg vil øke pasienters valgmuligheter og gi dem medbestemmelsesrett vedrørende behandlingssted. En lege må respektere en pasients valg av sykehus. Sykehus er forpliktet til å ta imot alle pasienter som velger seg til sykehuset. Det er omtvistet om retten til sykehusvalg også gjelder ved tvangsinnleggelse i psykiatrien eller i øyeblikkelig hjelpsituasjoner. Hovedregelen er at man også ved tvangsinnleggelse skal forsøke å etterleve regelen om fritt sykehusvalg, men ikke dersom det

I forarbeidene Ot.prp. nr. 12 (1998-99) s. 48-56 sies blant annet at ”Pasienten har rett til å velge på hvilket offentlig sykehus eller distriktspsykiatriske senter behandlingen skal foretas. … Pasienten kan ikke velge behandlingsnivå”. At pasienten ikke kan velge behandlingsnivå innebærer at pasienten ikke kan velge en mer spesialisert tjeneste enn han er henvist til av allmennhelsetjenesten (vanlig fastlege, helsetjeneste mv.). Pasienten kan dermed ikke velge mer spesialisert behandling enn pasienten er henvist for. Det avgjørende her er hvilket behandlingsnivå behandlingen ytes på. Behandling som gis på lokalsykehusnivå kan for eksempel velges på alle sykehus som har lokalsykehusfunksjon i det aktuelle fagområdet. Dersom tilstanden tilsier utredning og behandling på lokalsykehusnivå, kan pasienten ikke velge dette på regionsykehusnivå.

Ved øyeblikkelig hjelp så kan man eventuelt overstyre en pasients ønsker om bestemt sykehus, dersom det vil være faglig uforsvarlig etter helsepersonelloven § 4 å bringe pasienten inn til det sykehuset på grunn av lang reisevei, eller manglende personell og utstyr m.m., jf. blant annet Rundskriv fra Helse- og omsorgsdepartementet I-2000-53 pkt. 4:

”Retten til fritt sykehusvalg gjelder i forbindelse med planlagt undersøkelse og/eller behandling innenfor psykiatri og somatikk. I øyeblikkelig hjelp situasjoner har man ikke rett til å velge sykehus selv. Retten til fritt sykehusvalg oppstår allerede når primærlegen skal henvise pasienten til spesialisthelsetjenesten for vurdering. Pasienten kan velge både hvor vurdering og behandling skal skje. Når retten til fornyet vurdering etter pasientrettighetsloven benyttes, kan pasienten også velge hvilket sykehus som skal foreta den. Pasienten kan benytte seg av retten til fritt sykehusvalg ved de forskjellige trinnene i helsehjelpen. Vurdering av pasientens helsetilstand kan skje på et sykehus og behandlingen ved et annet. I en del tilfeller kan det være aktuelt at deler av behandlingen utføres ved et sykehus og andre deler ved et annet, for eksempel operasjon i et sykehus og rehabilitering i et annet”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)