Etter pasientrettighetsloven § 2-1 annet ledd tredje punktum skal sykehus og andre deler av spesialisttjenesten fastsette en frist for når en pasient skal få nødvendig helsehjelp:

”Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp”.

Fastsettelse av en slik frist praktiseres ikke alltid hos sykehusene, men en slik frist er en lovfestet rettighet pasienten har, som gjelder for all type helsehjelp som omfattes av spesialisthelsetjenesteloven, helsepersonelloven og pasientrettighetsloven. En pasient kan kreve at en slik frist fastsettes gjennom anmodning, og påklage eventuelt avslag etter pasientrettighetsloven § 7-1.

Fastsettelse av slik frist gir rettsvirkninger gjennom forsterkede pasientrettigheter til pasienten ved at det regionale helseforetaket plikter å gi pasienten nødvendig helsehjelp fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket, jf. pasientrettighetsloven § 2-1 fjerde og femte ledd:

”Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd”.

En nærmere beskrivelse om formålet med regelen er gitt i forarbeidene til pasientrettighetsloven Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) s. 61:

”I forslaget til nytt tredje punktum i annet ledd pålegges spesialisthelsetjenesten å fastsette en konkret, individuell frist for når en rettighetspasient senest skal få oppfylt sin rettighet til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Fristen vil ikke bare gjelde behandling men også retten til tiltak som har for eksempel forebyggende, diagnostiserende og rehabiliterende formål, jf pasientrettighetsloven § 1-3 bokstav c.

Fristen skal fastsettes på grunnlag av en skjønnsmessig medisinskfaglig vurdering av den enkelte pasienten. Pasienten får et rettslig krav på at det fastsettes en frist og spesialisthelsetjenesten får en korresponderende plikt til å fastsette fristen. Fristen kan ikke settes til et senere tidspunkt enn når medisinsk forsvarlighet krever at pasienten gis nødvendig helsehjelp. Fristen kan heller ikke settes så marginalt at det ikke blir mulig å skaffe pasienten et meningsfylt tilbud privat eller i utlandet, jf forslaget i nytt fjerde ledd, i det fristen går ut. Dersom fristen brytes, og Rikstrygdeverket skaffer pasienten et behandlingstilbud i utlandet, vil det nødvendigvis ta noe tid før pasienten kan komme under behandling hos tjenesteyteren i utlandet. Fristen må derfor ikke settes så marginalt at slik behandling med nødvendighet vil bli uforsvarlig etter spesialisthelsetjenesteloven § 2-2.

Den fristen som fastsettes, vil være avgjørende for når pasienten kan kreve oppfyllelse av den materielle rettigheten til helsehjelp som pasienten har etter annet ledd første punktum. Utover de allerede gjeldende kriteriene for når pasienten har rett til helsehjelp, som fremgår av annet punktum i annet ledd i forslaget, fastsetter forskrift om prioritering av helsetjenester og rett til helsehjelp fastsatt ved kgl. res. 1. desember 2000 nr. 1208, kriteriene for rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Det foreslås ingen endringer med hensyn til reguleringen av hvilke pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten”.

Regelen om fristfastsettelse er også nærmere presisert i forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften) § 4, der det er spesialisthelsetjenesten som skal fastsette en frist for når medisinsk forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet og klagemulighet:

”§ 4. Vurdering av og fastsettelse av frist for nødvendig helsehjelp

Den som er forpliktet til å foreta vurdering av en pasient etter pasientrettighetsloven § 2-2, skal vurdere om pasienter som henvises oppfyller vilkårene i § 2 og eventuelt i § 3. Dersom en pasient har rett til nødvendig helsehjelp, skal det fastsettes en frist for når faglig forsvarlighet krever at spesialisthelsetjenesten senest må yte helsehjelp til vedkommende pasient for å oppfylle pasientens rettighet.

Det regionale helseforetaket i pasientens bostedsregion skal sørge for at pasienter som har rett til nødvendig helsehjelp etter § 2, eller har rett til helsehjelp i utlandet etter § 3, får tilbud om helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten innen den fristen som er fastsatt i medhold av første ledd”.

Dersom en pasient har innvendinger til fristfastsettelse eller manglende fastsettelse av frist, kan pasienten klage til Helsetilsynet i fylket, jf. prioriteringsforskriften § 7 annet ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)