Helsehjelp er etter helsepersonelloven § 1-3 e) enhver handling som har forebyggende, diagnostisk, behandlende, helsebevarende, rehabiliterende eller pleie- og omsorgsformål, og som utføres av helsepersonell. Etter pasientrettighetsloven § 2-1 har en pasient rett til øyeblikkelig hjelp etter første ledd og nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten etter annet ledd:

”§ 2-1. Rett til nødvendig helsehjelp

Pasienten har rett til øyeblikkelig hjelp. Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra kommunehelsetjenesten.

Pasienten har rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten. Retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Spesialisthelsetjenesten skal fastsette en frist for når faglig forsvarlighet krever at en pasient som har en slik rettighet, senest skal få nødvendig helsehjelp.

Helsetjenesten skal gi den som søker eller trenger helsehjelp, de helse- og behandlingsmessige opplysninger vedkommende trenger for å ivareta sin rett.

Dersom det regionale helseforetaket ikke har sørget for at en pasient som har en rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, får den nødvendige helsehjelpen innen det tidspunktet som er fastsatt i medhold av annet ledd, har pasienten rett til å motta nødvendig helsehjelp uten opphold, om nødvendig fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket.

Dersom det regionale helseforetaket ikke kan yte helsehjelp til en pasient som har rett til nødvendig helsehjelp, fordi det ikke finnes et adekvat tilbud i riket, har pasienten rett til nødvendig helsehjelp fra tjenesteyter utenfor riket innen den frist som er fastsatt etter annet ledd.

Kongen kan gi forskrifter om hva som skal anses som helsehjelp som pasienten kan ha rett til.

Departementet kan i forskrift gi nærmere bestemmelser om fastsettelse av og informasjon om tidsfristen for å yte helsehjelp som nevnt i annet ledd, herunder en frist for når barn og unge under 23 år med psykiske lidelser eller rusmiddelavhengighet senest skal motta nødvendig helsehjelp. Departementet kan i forskrift også gi nærmere bestemmelser om organiseringen av og oppgjøret for tjenester pasienten har rett til å motta fra privat tjenesteyter eller tjenesteyter utenfor riket etter fjerde ledd”.

Bestemmelsen gir i dag en rettighet for pasienten, eller rettskrav, på å få nødvendig helsehjelp innenfor en gitt minstestandard. Minstestandarden skal defineres av et faglig forsvarlighetskrav, slik at retten til nødvendig helsehjelp også må fortolkes sammen med forsvarlighetskravet i helsepersonelloven § 4. For det annet må innholdet i helsehjelpen være noe som tjenestemottakeren ikke med rimelighet kan forventes å være i stand til å oppfylle selv.

I lovforarbeidene Ot.prp. nr. 66 (1981-82) s. 31 uttales at hjelpeplikten begrenses til det som økonomi, tilgang på helsepersonell og utstyr gjør mulig, samtidig som det må oppstilles en minstestandard. Det uttales at helsearbeidere plikter ”straks å gi den helsehjelp de evner når de må anta at hjelpen er påtrengende nødvendig”. Dette viser at vi har å gjøre med et uklart og relativt begrep – en såkalt rettslig standard, og det vil være skjønnsmessig hva som ligger i en slik minstestandard.

Å gi et klart svar på hva som ligger i ”nødvendig helsehjelp” er dermed ikke enkelt. Det er usikkert hvor langt retten går. Man må ikke ha en sykdomstilstand av en viss alvorlighetsgrad eller styrke for å ha rett til nødvendig helsehjelp, men det følger av annet ledd annet punktum at ”retten gjelder bare dersom pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt”.

I forskrift 1. desember 2000 nr. 1208 om prioritering av helsetjenester, rett til nødvendig helsehjelp fra spesialisthelsetjenesten, rett til behandling i utlandet og om klagenemnd (prioriteringsforskriften) er det gitt nærmere regler om hva som skal anses som ”nødvendig helsehjelp”.

Av prioriteringsforskriften § 2 følger at pasienten må ha et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes, for at helsehjelpen skal være nødvendig. Med ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet menes at pasientens livskvalitet uten behandling merkbart reduseres som følge av smerte eller lidelse, problemer i forbindelse med vitale livsfunksjoner som for eksempel næringsinntak, eller nedsatt fysisk eller psykisk funksjonsnivå. Med forventet nytte av helsehjelpen menes at det foreligger god dokumentasjon for at aktiv medisinsk eller tverrfaglig spesialisert behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen. Videre må pasienten kunne ha forventet nytte av helsehjelpen. Etter forskriften menes med forventet nytte at det forligger god dokumentasjon for at aktiv medisinsk behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling, eller behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen, jf. § 2 tredje ledd. Endelig er det vilkår om at de forventede kostnadene står i et rimelig forhold til tiltakets effekt.

I proposisjonen Ot.prp. nr. 66 (1981-82) kommer det også frem at standarden på tilbudet må være opp til den enkelte kommune å fastlegge, ut fra dens økonomiske situasjon, slik den til enhver tid fortoner seg. Det vil si at standarden på tilbud vil variere fra kommune til kommune, noe som ikke harmonerer med Norsk helseplan som sier at det skal være lik tilgang på helsetjenester uansett bosted. Dårlig økonomi kan likevel ikke begrense pasienters krav på en minstestandard av helsehjelp. Den skal være lik for alle pasienter. Hvor minstekravet ligger er også uklart. For legetjenester er det klart at det ikke bare er i øyeblikkelig-hjelp situasjoner at en har krav på legehjelp, men også ved vanlige konsultasjoner. Den enkelte kommunes økonomi skal ikke tillegges vekt når det fastlegges hvilken minstestandard borgerne har krav på av nødvendig helsehjelp. Er det ikke ytet tilstrekkelig med midler til å kunne tilby nødvendig helsehjelp, så skal dette etterbevilges.

De begrensninger som finnes i den lovfestede retten til nødvendig helsehjelp har flere elementer. Disse elementene har stått sentralt i diskusjonen om hensiktsmessigheten av rettighetsfesting som del av det å sikre et forsvarlig tjenestetilbud til hjelpetrengende, og har dessuten fungert som et virkemiddel i prioriteringen mellom pasienter og pasientgrupper. De momentene som skal trekkes inn i hensiktsmessighetsvurdering er for det første om pasienten kan ha forventet nytte av helsehjelpen, og for det andre om kostnadene står i rimelig forhold til tiltakets effekt. Momentene er av faglig karakter og må derfor håndheves av spesialisthelsetjenesten. I prioriteringsforskriften oppstilles dessuten et krav om at tilstanden eller sykdommen skal ha en viss alvorlighetsgrad før retten til nødvendig helsehjelp oppstår. I det ligger at ”pasienten har et visst prognosetap med hensyn til livslengde eller ikke ubetydelig nedsatt livskvalitet dersom helsehjelpen utsettes”.

Prioriteringsforskriften inneholder også et krav om at ”det foreligger god dokumentasjon for at aktiv medisinsk behandling kan bedre pasientens livslengde eller livskvalitet med en viss varighet, at tilstanden kan forverres uten behandling eller at behandlingsmuligheter forspilles ved utsettelse av behandlingen”. Kravet er et faglig strengt krav som viser til såkalt kunnskapsbasert medisin. Når det gjelder kravet om kostnadseffektivitet, blir det en vanskelig vurdering å foreta av helsepersonellet selv i det daglige. Derfor er det mest hensiktsmessig å bruke det som et virkemiddel ved fordeling av helsetjenester mellom pasientgrupper, eller i valget mellom hvilke undersøkelses og behandlingstilbud som skal gis ved det enkelte lokale, distrikts- eller regisonale sykehus, vurdert ut fra hvilke av sykehusene som fremstår som for kostbare i forhold til nytten. Oppsummert bygger retten til nødvendig helsehjelp på sammenhenger mellom tilstandens alvorlighet, muligheten for å forbedre den ved helsehjelp og helsehjelpens kostnadseffektivitet. I Ot.prp. nr. 63 (2002-2003) understrekes det at ”dersom pasientens prognose er meget dårlig, vil kravet til behandlingens forventende nytte kunne være lavere enn om prognosen er mer usikker. Tilsvarende vil det kunne kreves mindre med hensyn til tilstandens alvorlighet dersom nytten med høy grad av sikkerhet er stor, og da i forhold til om den er moderat eller mindre sikker”. Pasientens diagnose vil ikke være avgjørende for retten til nødvendig helsehjelp.

I Fusa-dommen, Rt. 1990 s.874, fastslo Høyesterett at kommunehelsetjenesteloven § 2-1 ga rettskrav på helsehjelp av en viss minstestandard. Fusa-dommen omhandler retten til hjemmesykepleie, men det er allminnelig antatt at den vil gjelde også for andre offentlige helsetjenester eller servicetilbud, slik at den stadfester en lære om minstestandard også ved ytelse av nødvendig helsehjelp.

Fusa-dommen omhandler en handikappet dame som mottok et kommunalt vedtak som innebar betydelig reduksjon av tidligere hjemmehjelp. Vedtaket ble kjent ugyldig på grunn av saksbehandlingsfeil og lovstridig innhold. Dommen utleder noen sentrale prinsipper i forhold til nødvendig helsehjelp fra kommunen. Førstvoterende uttalte: ” Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som Kari Austestad tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt hensyn kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi”.

Blant disse kan det nevnes at kommunehelsetjenesteloven er en rettighetslov som gir rett til nødvendige helsetjenester. I kommunehelsetjenesteloven § 1-1 fastslås kommunenes plikt til å sørge for nødvendig helsetjeneste for alle som bor eller midlertidig oppholder seg i kommunen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)