Forvaltningsloven § 6 tredje ledd sier at hvis den overordnede er inhabil, kan ikke en direkte underordnet tjenestemann i samme forvaltningsorgan avgjøre saken. Hvem som er direkte overordnet tjenestemann avhenger av om vedkommende har kompetanse til å gi underordnede direktiver eller om underordnede på annen måte er avhengig av overordnede. I de tilfeller hvor saksbehandlingen og virksomheten ikke er organisert etter faste hierarkiske skiller, kan også tjenestemenn ved andre kontorer eller avdelinger bli inhabile. Det alminnelige utgangspunktet ved inhabilitetsregler er at inhabilitet inntrer ved både forberedelse og tilrettelegging av avgjørelsen samt det å treffe selve avgjørelsen. Det alminnelige utgangspunktet gjør seg ikke gjeldende i tredje ledd da regelen bare rammer underordnede som tar selve avgjørelsen i en sak hvor overordnet er inhabil. Den underordnede kan altså tilrettelegge grunnlaget for avgjørelsen. Bakgrunnen for at han ikke kan treffe noen avgjørelse er at den underordnede ofte står i et avhengighetsforhold til sin sjef. Det er derfor grunn til å tro at overordnedes tilknytning til saken og partene skal virke inn også på den underordnede. Selv om det ikke foreligger en slik mistanke vil reglene om inhabilitet gjelde. Dette er en absolutt regel. Igjen er det hensynet til publikums tillit til forvaltningen som veier tungt.

Forvaltningsloven § 6 fjerde ledd er en unntaksbestemmelse for 1,2 og 3 ledd. Den sier at en tjenestemann ikke blir å anse som inhabil dersom det er åpenbart at tjenestemannens tilknyting til saken eller partene ikke vil kunne påvirke hans standpunkt og verken offentlige eller private interesser tilsier at han viker sete. Denne bestemmelsen tar etter lovforarbeidene dels sikte på regelbundne avgjørelser. Det er da vedtatt i lov eller forskrift hva avgjørelsen skal bli i en bestemt sak. Regelen er også praktisk i de tilfeller hvor forvaltningens valgmuligheter i realiteten er svært begrenset. Det vil etter omstendighetene være så klart at tjenestemannen vil følge etablert praksis eller interne retningslinjer at det ikke er rom for hans egne vurderinger. Med andre ord vil det ikke være noen reell tvil om vedtakets innhold. I Ot. prp. Nr. 27 (1968-69) s. 40 ble det sagt at ”selv om saken er så opplagt for den som kjenner den, kan offentlige interesser likevel ofte tilsi at forvaltningen markerer at avgjørelsen er tatt av en uhildet person”. Selv om publikum klart kan se at inhabilitetsforholdet er uten betydning, kan saken inneholde spørsmål som er av stor interesse for pressen eller politiske kretser. For og da slippe offentlig kritikk eller diskusjon, bør en tjenestemann som ville vært inhabil etter 1, 2 eller 3 ledd fratre ved behandlingen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)