Man har normalt bare krav på å få sin sak behandlet i to instanser i forvaltningssystemet, slik at når klageorganet har avsagt sin avgjørelse, så kan ikke vedtaket påklages videre. Det vil normalt stå i vedtaket fra klageorganet at vedtaket ikke kan påklages. Vedtaket vil da også ha trådt i kraft, slik at forvaltningen og andre kan innrette seg etter vedtakets innhold. Enkelte vedtak kan også gis foregrepet tvangskraft etter særskilt bestemmelse i særlovgivningen, slik at vedtaket har vært i kraft også under klagebehandlingen.

Parten eller andre med rettslig klageinteresse i vedtakets utfall kan etter at klageorganet har avsagt sin avgjørelse, kun endre vedtaket gjennom å gå til søksmål for å få vedtaket opphevet som ugyldig, forutsatt at vedkommende har rettslig interesse i å få opphevet vedtaket, jf. tvisteloven § 1-3 mv.

Etter tvisteloven § 1-5 følger at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak reises mot den myndighet som har truffet avgjørelsen i siste instans. Er dette et statlig organ, skal retten gi varsel om søksmålet til en kommune eller fylkeskommune som har truffet avgjørelse i saken i tidligere instans.

Man kan som tidligere nevnt normalt ikke nedlegge påstand om hva vedtakets innhold skal gå ut på, med mindre det er snakk om et sterkt bundet lovanvendelsesskjønn og dom for et bestemt vedtak ikke går direkte utover andre. Som nevnt ovenfor er den klare hovedregel i norsk rett at man kun kan får dom for at et vedtak er ugyldig, og må oppheves som en nullitet.

Vilkårene for å reise sak for domstolene er regulert i forvaltningsloven § 27b:

§ 27b. (vilkår for å reise sak for domstolene om vedtaket). Det forvaltningsorgan som har truffet vedtaket, kan bestemme at søksmål om gyldigheten av forvaltningsvedtak eller krav om erstatning som følge av vedtaket ikke skal kunne reises uten at vedkommende part har nyttet sin adgang til å klage over vedtaket, og at klagen er avgjort av den høyeste klageinstans som står åpen. Søksmål skal likevel i alle tilfelle kunne reises når det er gått 6 måneder fra klage første gang ble framsatt, og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens avgjørelse ikke foreligger.

I tillegg vil det kunne være særskilte søksmålsfrister, for eksempel etter vedtak i Trygderetten etter trygderettsloven. Vedtak i Trygderetten skal fremsettes som stevning direkte for lagmannsretten.

Et vedtak som offentligrettslig rettsforhold kan som et utgangspunkt ikke foreldes etter foreldelsesloven, jf. Ot. prp. nr. 38 (1977-78) s. 51:

”Det må sondres mellom selve fordringen på en mer eller mindre bestemt ytelse og det rettsforhold som fordringen utspringer fra. Er også det underliggende rettsforhold en fordring (f eks en livrente), vil i prinsippet både den underliggende og den avledete fordring være gjenstand for forelding. Er derimot det underliggende forhold av annen art – f eks en rådighetsrett, en grunnbyrde eller et offentligrettslig eller familierettslig forhold – vil dette rettsforhold ikke være gjenstand for forelding etter utkastets regler”.

Parten eller andre kan således senere begjære vedtak opphevet ved søksmål, dersom vedkommende vil ha rettslig interesse av å få opphevet vedtaket. Imidlertid vil partene normalt kunne anses for å akseptere et vedtaks rettsvirkninger, jo lenger tid som går. Selv om et vedtak ikke foreldes, vil man kunne anse avgjørelsen som mer eller mindre festnet etter hvordan parten, berørte tredjemenn og forvaltningen har innrettet seg og ut fra hvor lang tid som har gått.

Selv om det ikke løper noen foreldelsesfrist for å reise søksmål, så vil man dermed kunne få en svakere rettsstilling ved å innrette seg etter et vedtak over lang tid. Hvor lang tid med avventende holdning som kan aksepteres må avgjøres etter en helhetlig vurdering av type forvaltningsskjønn, partenes, det offentliges og andres interesser i utfallet, samt hvor aktsom den som har reist søksmålet har vært i å ta vare på sine rettigheter, herunder graden av passivitet i forhold til det rettsgode som påberopes. I de fleste tilfeller vil ikke et vedtaks alder få avgjørende betydning for den rettslige prøvelse, men at vedtaket er akseptert over lengre tid kan gi uttrykk for at skjønnet er forsvarlig og rimelig.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)