Forvaltningsloven § 35 siste ledd slår fast at omgjøringsreglene etter første og annet ledd ikke er uttømmende. Blant annet kan omgjøring av enkeltvedtak fattes på bakgrunn av ”alminnelige forvaltningsrettslige regler,” hvilket henviser til de ulovfestede reglene om forvaltningens adgang til å omgjøre gyldige enkeltvedtak som det er gitt underretning om, selv om omgjøring er til skade for noen som vedtaket angår. Omgjøringsadgangen etter ulovfestet rett (alminnelige forvaltningsrettslige regler) gjelder både førsteinstansen og overordnet organ.

Etter den ulovfestede omgjøringsregel vil omgjøring av forvaltningsvedtak kunne gjøres med grunnlag i en interesseavveining på ulovfestet grunnlag, dersom de hensyn som taler for omgjøring veier vesentlig tyngre enn de som taler imot etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering av behovet for omgjøring opp mot partens og tredjemanns interesser. En oppsummerende gjennomgang av avveiningen er gitt i Lovavdelingens uttalelse JDLOV-1985-3204:

”Etter ulovfestede regler kan omgjøring skje etter en interesseavveining. Hensynene for omgjøring må da veie vesentlig tyngre enn hensynene mot. Omgjøring kan være aktuelt ved endringer i de faktiske forhold. Ellers har det betydning hvor sterke interesser den private har i at vedtaket opprettholdes, og i hvilken grad han har innrettet seg”.

Det er alminnelig antatt at adgangen til å omgjøre på ulovfestet grunnlag er noe utvidet dersom det etter at vedtaket ble fattet har skjedd endringer i de faktiske forhold, som bryter med forutsetningene for vedtaket. Nye fakta kan således normalt vektlegges i vurderingen av om et gyldig vedtak skal omgjøres til ugunst for noen etter underretning. Som et utgangspunkt skal det meget til før omgjøring på grunn av endrede forhold kan skje, særlig hvis den private part har innrettet seg etter det opprinnelige vedtak og det er gått noe tid. Det er likevel antatt at et vedtak lettere kan omgjøres, dersom det oppdages mislighold eller misbruk fra den private part. Eksempelvis dersom den private part har fått et begunstigende vedtak ved å inngi feilaktige opplysninger, vil man normalt kunne omgjøre vedtaket, selv om det har gått noe tid, jf. NUT 1958:3 Forvaltningskomiteens Innstilling s. 237 og 238:

”Adgangen til å endre et truffet vedtak på slikt grunnlag må likevel være begrenset. Undersøkelsesprinsippet gjelder i forvaltningen - myndighetene plikter å sørge for sakens opplysning før vedtak treffes. Som i rettspleien er det også i forvaltningen et hensyn at det når en avgjørelse først er truffet, bør være en viss ro 1 forholdet. Endring som i tilfelle kan være, til en oarts ugunst, bør derfor som hovedregel ikke kunne foretas selv om det senere viser seg at vedtaket bygger på uriktige opplysninger Unntak kan gjøres dersom dette kan legges vedkommende private part til last - han har f.eks. bevisst fortiet eller gitt gale opplysninger I slike tilfelle vil han måtte finne seg i at en tillatelse blir tatt tilbake eller at et pålegg blir for eksempel fra praksis kan nevnes at Justisdepartementet har ment seg berettiget til å gjenoppta en sak angående utferdigelse av en sakførerbevilling, da det ble opplyst at søkeren hadde skaffet seg juridisk embetseksamen ved fusk”.

Dersom det ikke foreligger mislighold fra den som er tilgodesett ved vedtaket eller tilfeller av bristende forutsetninger, vil forvaltningen likevel ha en viss adgang til å omgjøre etter ulovfestet rett, dersom tungtveiende allmenne hensyn tilsier det. Det er vanskelig å angi hvor mye som skal til, men normalt må det være betydelige skadevirkninger eller uheldig signaleffekt av et visst omfang, for at man skal si at tungtveiende allmenne hensyn foreligger. Det vil lettere foreligge tungtveiende allmenne hensyn dersom vedtaket slik det er fattet får negativ betydning for andres helse, miljø og sikkerhet, og motsatt skal det normalt svært mye til at det vil foreligge tungtveiende allmenne hensyn dersom det kun er mer økonomiske hensyn som ligger til grunn for ønsket om omgjøring. En del utdypende veiledende bemerkninger ble her gitt i NUT 1958:3 Forvaltningskomiteens Innstilling s. 236:

”Spørsmålet om å omgjøre en truffen avgjørelse p.g.a. et endret syn på forholdene eller en annen vurdering av bevismaterialet kan oppstå på forskjellige forvaltningområder: Helserådet finner f.eks. at visse pålegg om reparasjonsarbeider i virkeligheten er unødvendige; husleienemnda kommer senere til at en leiefastsettelse er for høy eller politiet finner etter nærmere overveielse at en avslått søknad om lotteritillatelse bør innvilges. Den vanlige lære går ut på at myndighetene i slike tilfelle innen visse grenser kan foreta omgjøring d.v.s. treffe en ny avgjørelse angående samme saksforhold. Man sondrer her mellom omgjøring til en parts gunst og omgjøring som er til en parts ugunst.

Når det gjelder tyngende forvaltningsakter - f.eks. påbud eller forbud - står myndigheten nokså fritt. Pålegget vil kunne gjøres lempeligere eller oppheves helt dersom vedkommende forvaltningsorgan måtte finne grunn til det. Dette gjelder, i de foregående eksempler, helserådets pålegg. Samme prinsipp vil gjelde et tidligere avslag på en søknad som myndighetene etter nye overveielser finner å burde innvilge. I de ovennevnte eksempler skulle det således ikke være noe i veien for at politiet senene gir lotteritillatelse selv om den faktiske o g rettslige situasjon er helt uforandret.

Vilkåret for en ny avgjørelse må imidlertid hele tiden være at forvaltningsakten ikke for tredjemann har skapt rettigheter som er til hinder for omgjøring. Dette vil kunne være tilfelle hvor vedtaket gjelder en interessekonflikt mellom to parter, som i eksemplet med husleienemndenes leiefastsettelse. En husleiefastsettelse kan innebære et pålegg eller forbud for den ene part, men samtidig en rett for den annen. Slike vedtak kan i alminnelighet ikke omgjøres. Dette gjelder på samme måte for de begunstigende forvaltningsakter. En gitt tillatelse eller dispensasjon kan vanligvis ikke uten videre tas tilbake av vedkommende myndighet. Synspunktet må være at den enkelte skal kunne innrette seg i tillit til en bevilling, en tillatelse, en dispensasjon etc. Skulle myndighetene uten videre kunne omgjøre slike « begunstigende » vedtak, ville man innføre en usikkerhet i forvaltningen, som samfunnsmessig ville være lite ønskelig. Avgjørelsene bør ikke kunne omgjøres dersom noen av partene åpenbart ikke har rimelig krav på å kunne innrette seg på at avgjørelsen vil bli stående”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)