Endring av et forvaltningsvedtak vil naturligvis kunne oppnås gjennom klage til overordnet forvaltningsorgan. Forvaltningen har imidlertid adgang til å ombestemme seg, uten at vedtaket er påklaget – såkalt omgjøring av vedtak uten klage. Forvaltningen har således adgang til å omgjøre et enkeltvedtak etter nærmere bestemte regler før det er påklaget, jf. forvaltningsloven § 35. Beslutning om å omgjøre et enkeltvedtak er imidlertid også et enkeltvedtak, som kan påklages av parten eller de med rettslig klageinteresse. Omgjøringsadgangen forutsetter også at vedtaket etter sin art kan være gjenstand for klage, slik at vedtak som iverksettes samtidig med at det fattes typisk ikke kan omgjøres.

Som hovedregel kan forvaltningen omgjøre angripelige vedtak som den selv har truffet. Noen unntak finnes i patentloven og mønsterloven, hvor vedtak bare kan omgjøres ved dom. Spørsmål om omgjøring kommer som regel opp ved at parten klager på avgjørelsen i vedtaket. Det kan også skje at forvaltningen selv blir oppmerksom på ugyldige vedtak. Organet har da en plikt til å omgjøre vedtaket, jf. forvaltningsloven § 35. Har for eksempel en person fått avslag på søknad om attføring, som forvaltningen ser skulle vært innvilget, har NAV plikt til å omgjøre vedtaket av eget initiativ. I utgangspunktet har en omgjøring virkning fra det tidspunkt parten får underretning om den. Omgjøring til skade for en person kan ikke gis tilbakevirkende kraft. Handlinger som er foretatt i tråd med en tillatelse, kan ikke senere anses som ulovlige eller straffbare etter at organet har funnet tillatelsen ugyldig. Nulliteter omgjøres ikke. Ved tvil kan forvaltningen slå fast at en nullitet er ugyldig.

Omgjøring kalles gjerne omgjøring av eget tiltak, for å avgrense mot at et vedtak endres i klagebehandlingen. Imidlertid vil forvaltningen både kunne omgjøre uten klage etter eget tiltak, så vel som at omgjøring skjer uten klage etter anmodning fra parten eller andre berørte. Overordnet organ kan også omgjøre underinstansens vedtak uten at vedtaket er påklaget. Forvaltningens adgang til å omgjøre et vedtak uten klage er regulert i forvaltningsloven § 35 og i ulovfestet rett.

Omgjøringsreglene i forvaltningsloven § 35 og de ulovfestede omgjæringsregler gjelder kun for enkeltvedtak og kan ikke brukes på forskrifter, instrukser, avtaler eller generelle bestemmelser. Ved forskrifter vil også Grunnloven § 97 sette grenser for hva som kan bestemmes med tilbakevirkende kraft.

Adgangen til når et forvaltingsorgan kan omgjøres av uten klage er nedfelt i forvaltningsloven § 35 som lyder:

” Et forvaltningsorgan kan omgjøre sitt eget vedtak uten at det er påklaget dersom a) endringen ikke er til skade for noen som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodes b) underretning om vedtaket ikke er kommet fram til vedkommende og vedtaket heller ikke er offentlig kunngjort, eller c) vedtaket må anses ugyldig Foreligger vilkårene etter første ledd, kan vedtaket omgjøres også av klageinstansen eller av annet overordnet organ. Dersom hensynet til andre privatpersoner eller offentlige interesser tilsier det, kan klageinstans eller overordnet myndighet omgjøre underordnet organs vedtak til skade for den som vedtaket retter seg mot eller direkte tilgodeser, selv om vilkårene etter første ledd bokstav b eller c ikke foreligger. Melding om at vedtaket vil bli overprøvd, må i så fall sendes ham innen tre uker etter at det ble sendt melding om vedtaket, og melding om at vedtaket er omgjort må sendes ham innen tre måneder etter samme tidspunkt. Gjelder det overprøving av vedtak i klagesak, må melding om at vedtaket er omgjort likevel sendes vedkommende innen tre uker. Annet og tredje ledd gjelder ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter § 28 annet ledd første eller annet punktum. Statlige klageinstanser kan likevel oppheve vedtak som må anses ugyldige. De begrensninger i adgangen til å omgjøre et vedtak som er forutsatt i første, annet og tredje ledd, gjelder ikke når endringsadgangen følger av annen lov, av vedtaket selv eller av alminnelige forvaltningsrettslige regler”.

Bestemmelsen var tidligere kun en adgang for overordnet forvaltningsorgan til å omgjøre vedtak truffet av et underordnet organ, men gir nå også førsteinstansorganet adgang til å omgjøre eget vedtak. Overordnet forvaltningsorgan som kan imidlertid også omgjøre et underordnet organs vedtak, selv om det ikke er påklaget, jf. forvaltningsloven fjerde ledd. Dette gjelder ikke for kommunale, fylkeskommunale eller statlige organer som er klageinstans etter forvaltningsloven § 28 annet ledd første eller annet punktum. Statlige klageinstanser kan likevel før klage oppheve vedtak som må anses ugyldige.

I enkelte tilfeller velger forvaltningen å opprettholde et vedtak selv om det lider av en ugyldighetsgrunn. Dette kalles ratihabisjon. Et vilkår for at dette skal kunne gjøres, er at det må kunne treffes et nytt vedtak med samme innhold. Dersom en for eksempel har fått avslag på en søknad om forurensningstillatelse, og saksbehandleren er inhabil slik at vedtaket er ugyldig, vil en normalt kunne ratihabere vedtaket dersom søknaden likevel hadde blitt avslått. Vedtak med innholdsmangler kan bare ratihaberes hvis det er adgang til å dispensere fra den regel som er brutt. Om et angripelig vedtak skal omgjøres eller ratihaberes må bero på en skjønnsmessig vurdering. Det må i vurderingen tas hensyn til partene. Dersom parten ikke kan klandres for den feilen vedtaket lider av, og omgjøring er til skade for han, vil det kunne tale for å ratihabere. Dette gjelder spesielt i de tilfeller hvor det har gått lang tid før feilen oppdages og hvor parten har innrettet seg etter vedtaket. Et ratihabert vedtak får virkning fra samme tidspunkt som det opprinnelige. Med andre ord får det tilbakevirkende kraft, og skiller seg på den måten fra omgjøring eller når det treffes nytt vedtak. Dersom betingelsene for å ratihabere et vedtak ikke foreligger, vil forvaltningen være pliktig å omgjøre vedtaket når feilen oppdages.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)