Som nevnt kan også andre enn parten påklage et vedtak, dersom vedkommende har rettslig klageinteresse. Ved rettslig klageinteresse stilles det normalt krav om konkret, praktisk og aktuell interesse i en rettslig avklaring på vedtaket, som i teorien antas å tilsvare den rettslige søksmålsinteresse etter tvisteloven § 1-3 (tidligere tvistemålsloven § 54), jf. Ot.prp. nr 38 (1964-65) s. 98. Om det er rettslig klageinteresse vil således tilsvarende som med spørsmålet om rettslig interesse etter tvisteloven § 1-3 måtte avgjøres konkret ut fra en samlet vurdering av kravets aktualitet og partenes tilknytning til det, og om vedkommende har et reelt behov for å få kravet avgjort. Således vil praksis etter tvisteloven § 1-3 være vegledende for å avgjøre om en bestemt person eller rettssubjekt har rettslig klageinteresse. Imidlertid vil ikke begrepene og vurderingene i rettslig interesse og rettslig klageinteresse nødvendigvis være helt sammenfallende, selv om de antas å følge hverandre langt på vei.

Videre vil forvaltningsorgan i medhold av særlovgivningen ofte kunne inneha generell klageinteresse innenfor et saksområde, såkalt utvidet klagerett. Lovgiver har i enkelte særlover bestemt at forvaltningsorganet på allmenhetens vegne skal kunne påklage vedtak som er i strid med de interesser som særlovgivningen er ment å beskytte. Forvaltningen vil kunne ha ”rettslig klageinteresse” og opptre som part i en klagesak, når organet er gitt såkalt utvidet klagerett i særlovgivningen. Et eksempel her er plan- og bygningsloven § 15 annet ledd, hvor Fylkeskommunen og statlig organ kan påklage ethvert kommunalt fattet enkeltvedtak etter loven. Et annet eksempel er friluftsloven § 22 annet ledd, hvor kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen har rett til å klage for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet.

Offentlige organer med oppgave å fremme særskilte interesser kan også generelt ha ”rettslig klageinteresse” og ”søksmålsinteresse” uten at det står i særlovgivningen, jf. tvisteloven § 1-4 annet ledd. Forvaltningsorganet påtar seg her partsrollen på vegne av samfunnsinteresser eller umyndige enkeltindivider, og det vil her ikke være uvanlig at forvaltningen påtar seg en partsrolle ved å gå inn i saken som klager mot en privat klagemotpart. Det offentlige representerer ved utvidet klagerett normalt samfunnsinteresser på vegne av allmennheten, og vil opptre som klager etter behov. Foreninger og stiftelser kan også ha klagerett om forhold som det ligger innenfor organisasjonens formål og naturlige virkeområde å ivareta, når vilkårene ellers i tvisteloven § 1-3 er oppfylt, jf. tvisteloven § 1-4 første ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)