Etter forvaltningsloven § 24 første ledd skal enkeltvedtak begrunnes samtidig med at vedtaket treffes. Begrunnelse kan utelates dersom en søknad innvilges i første instans, eller i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter, og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. Forvaltningsloven § 24 annet ledd inneholder imidlertid enkelte unntak fra denne plikten. Etter annet ledd tredje punktum kan en part kreve etterfølgende begrunnelse i tilfeller hvor forvaltningsorganet ikke har plikt til å gi samtidig begrunnelse.

”§ 24. (når enkeltvedtak skal grunngis). Enkeltvedtak skal grunngis. Forvaltningsorganet skal gi begrunnelsen samtidig med at vedtaket treffes. I andre saker enn klagesaker kan forvaltningsorganet la være å gi samtidig begrunnelse dersom det innvilger en søknad og det ikke er grunn til å tro at noen part vil være misfornøyd med vedtaket. Det samme gjelder i saker om fordeling av tillatelser eller andre fordeler mellom flere parter. En part kan likevel kreve begrunnelse gitt etter at vedtaket er truffet. Krav om begrunnelse må framsettes i løpet av klagefristen eller - om ingen klagefrist løper - senest 3 uker etter at parten mottok underretning om vedtaket. Bestemmelsene i §§ 29, 30 og 31 gjelder tilsvarende. Grunngiing kan unnlates i den utstrekning begrunnelse ikke kan gis uten å røpe opplysning som parten etter § 19 ikke har krav på å bli kjent med. I tilfelle som går inn under § 19 første ledd bokstav c, skal begrunnelse på anmodning gis en representant for parten når ikke særlige grunner taler mot det, likevel slik at muntlig orientering kan tre istedenfor skriftlig grunngiing. Kongen kan for særskilte saksområder gi bestemmelser om at grunngiing kan unnlates når særlige forhold gjør det nødvendig. Likeledes kan Kongen bestemme at visse vedtak som går inn under første ledd skal grunngis etter reglene i annet ledd, eller at visse vedtak som går inn under annet ledd skal grunngis etter reglene i første ledd”.

Manglende begrunnelse kan i enkelte tilfeller føre til ugyldighet, dersom begrunnelsen er så mangelfull at den må antas å ha virket inn på vedtaket, jf. Isene-dommen Rt. 1981 s. 745 (s. 748). Andre eksempler der vedtaket ble kjent ugyldig som følge av mangelfull begrunnelse er ”Von Koss"-dommen Rt. 1993 s. 587 og ”Fett og Lim"-saken i Rt. 1995 s. 738. Se nærmere her under domstolenes prøvelsesrett.

Det er likevel slik at kravene til et vedtaks begrunnelse øker jo mer inngripende vedtaket er for parten, og hvor stor betydning det har for parten. Man må også hensynta forvaltningens ressurser og arbeidsmengde, ved vurderingen av hvilke krav som må stilles til et vedtaks begrunnelse. Et grunnkrav er likevel at begrunnelsen må gi tilfredsstillende opplysning til at parten kan forstå egen rettsstilling, og ta stilling til de avgjørende faktiske og rettslige premisser som ligger til grunn for vedtaket.

I forvaltningsloven § 25 er de nærmere minstekrav til et vedtaks innhold angitt.

”§ 25. (begrunnelsens innhold). I begrunnelsen skal vises til de regler vedtaket bygger på, med mindre parten kjenner reglene. I den utstrekning det er nødvendig for å sette parten i stand til å forstå vedtaket, skal begrunnelsen også gjengi innholdet av reglene eller den problemstilling vedtaket bygger på. I begrunnelsen skal dessuten nevnes de faktiske forhold som vedtaket bygger på. Er de faktiske forhold beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig. I tilfelle skal det i underretningen til parten vedlegges kopi av framstillingen. De hovedhensyn som har vært avgjørende ved utøving av forvaltningsmessig skjønn, bør nevnes. Er det gitt retningslinjer for skjønnsutøvingen, vil i alminnelighet en henvisning til retningslinjene være tilstrekkelig.”

Det avgjørende er at man skal være klar over hvilket faktum som forvaltningen har lagt til grunn, og hvilke bestemmelser (hjemmel) som er lagt til grunn for vedtaket, og i varierende omfang hvordan bestemmelsen konkret er fortolket, dersom det er tolkingsspørsmål knyttet til rettsanvendelsen.

Når det gjelder krav til den faktiske begrunnelsen ble det i Ot.prp.nr.75 (1993-1994) side 40 uttalt: « Innledningsvis er det grunn til å understreke at bestemmelsene i fvl § 25 andre ledd ikke pålegger forvaltningsorganene en plikt til å gi en fullstendig og detaljert redegjørelse for alle sider av saksforholdet i den enkelte sak. Alle faktiske forhold som er av betydning for saken, forutsettes selvsagt å være brakt på det rene når vedtaket treffes. I § 25 andre ledd heter det imidlertid bare at disse skal « kort nevnes » i selve begrunnelsen til partene. Hvor utførlig det må orienteres om de faktiske forhold man har lagt vekt på, vil som påpekt i høringsnotatet måtte bero på de konkrete forhold i den enkelte sak. Minstemålet må være at fremstillingen er så fullstendig at den viser at lovens vilkår for å treffe vedtak er oppfylt. Ofte vil det imidlertid være tilstrekkelig å gi en dekkende sammenfatning av saksforholdet, hvor en utelater uvesentlige detaljer og forhold uten betydning for avgjørelsen. »

Imidlertid åpnes imidlertid i annet ledd tredje punktum for at dersom « de faktiske forhold er beskrevet av parten selv eller i et dokument som er gjort kjent for parten, er en henvisning til den tidligere framstilling tilstrekkelig ».Det avgjørende er at man skal være klar over hvilket faktum som forvaltningen har lagt til grunn.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)