Hva som menes med at saken skal være ”så godt opplyst som mulig”, er ikke klart. Hvor omfattende undersøkelsene skal være i den enkelte sak må vurderes ut fra forvaltningens faktiske muligheter til å fremskaffe opplysninger. Forvaltningen har begrenset med ressurser og generelt en stor saksmengde. Dette sammenholt med hensynet til en effektiv saksbehandling tilsier at vi ikke bør stille for strenge krav til forvaltningens utredningsplikt. Grensen må settes et sted, og vil variere fra sak til sak. Det må blant annet tas hensyn til hvor god tid det offentlige organet har, hvor viktig saken er, hvor naturlig det er at parten selv kommer med opplysninger, hvor enkelt det er å få tak i opplysninger og hvor viktig opplysningene er for vedtaket. Hvor omfattende en utredning skal være vil også avhenge av sakens art. Det må kunne stilles strengere krav til klarlegging av de faktiske forhold og vurdering av de relevante interesser og hensyn i saker som er av særlig byrdefull og inngripende karakter. Forvaltningen har plikt til å undersøke forhold og opplysninger som både er til gunst og til skade for borgerne.

Hvor omfattende plikten til å utrede og ta i mot informasjon i saken vil være en skjønnsmessig vurdering som må vurderes konkret fra sak til sak utfra sakens omfang og betydning. Hvis saken er av stor betydning for de involverte parter, berører flere mennesker eller gjelder store samfunnsmessige eller økonomiske verdier, vil det tilsi en større grad av utrednings- og undersøkelsesplikt. Forvaltningens kapasitet og hensynet til likebehandling vil også være relevant. Man kan normalt ikke kreve større ressurser og spesiell saksbehandling utover det andre personer får i tilsvarende saker. En vurdering av om forvaltningens plikt til å utrede og ta i mot informasjon er misligholdt vil således i stor grad bygge på hva man generelt sett normalt kan og bør forvente av innsats i en gitt saksbehandlingssituasjon etter en objektiv standard, og ikke ta utgangspunkt i det parten selv mener er rimelig subjektivt sett. Imidlertid vil det alltid være en objektiv minstestandard for å foreta nødvendige undersøkelser og vurdere inngitt informasjon, selv om forvaltningen har mye å gjøre og mangler ressurser. Det er likevel viktig å presisere at man ikke kan stille for absolutte krav. For at manglende utredning og vurdering av informasjon skal få betydning for et vedtaks gyldighet, er det uansett et vilkår at den manglende utredning og vurdering av informasjon er av en slik art og omfang at feilen har virket inn på vedtaket, sml. forvaltningsloven § 41.

Omfanget av undersøkelser vil variere fra tilfelle til tilfelle, avhengig av sakens forhold og karakter. Noen opplysninger/bevis er klarere enn andre, og noen saker er mer alvorlig enn andre. Offentlige instanser skal selv aktivt innhente opplysninger i saken. De skal ikke kun nyttiggjøre seg av informasjon som kommer inn fra andre. Spørsmålet blir videre hvilken plikt den offentlige yrkesutøver har til å informere den som er part i saken om de opplysninger som enten kommer inn fra andre, eller som forvaltningsorganet har innhentet om vedkommende. Etter hovedregelen i forvaltningsloven § 17 annet ledd, skal en part gis kjennskap til de opplysninger som forvaltningen mottar om vedkommende, slik at han får mulighet til å uttale seg, og på den måten øve innflytelse i sin egen sak. I tilfeller hvor en offentlig ansatt får opplysninger utenfra som parten selv har gitt, gjelder ingen opplysningsplikt. Det samme gjelder for opplysninger som ikke er relevante for resultatet i saken eller når det er svært vanskelig å få fatt i parten. Det er flere grunner til at det anses som viktig at parten blir orientert om hva slags opplysninger som foreligger om dem i forvaltningen. For det første er det ofte et ønske parten selv har. Åpenhet om opplysninger kan bidra til at tilliten og tryggheten til forvaltningen styrkes. Parten slipper å mistenke at det er opplysninger som hemmeligholdes. Samarbeidet mellom saksbehandler og part kan bli tettere og bedre på grunn av åpenheten. Dessuten kan det lettere kontrolleres om opplysningene i en sak stemmer med virkeligheten, er riktig vurdert, holdes skjult osv, ved å la parten ha innsyn.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)