Forvaltningsloven § 17 første ledd pålegger forvaltningen ved behandlingen av alle enkeltvedtak ”å påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes”. Denne utredningsplikten er en av flere prosessuelle regler som gjelder for forvaltingsorganene når de fatter enkeltvedtak. Forvaltningen plikter således å både ta imot informasjon fra partene og selv undersøke saken så godt som mulig før vedtak treffes, slik at forvaltningsorganet har et så godt beslutningsgrunnlag som mulig. Forvaltningsloven § 17 gjelder kun ved enkeltvedtak.

”§ 17. (forvaltningsorganets utrednings- og informasjonsplikt). Forvaltningsorganet skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Det skal påse at mindreårige parter har fått mulighet til å gi uttrykk for sitt syn, i den grad de er i stand til å danne seg egne synspunkter på det saken gjelder. De mindreåriges syn skal tillegges vekt i samsvar med deres alder og modenhet. Dersom det under saksforberedelsen mottar opplysninger om en part eller den virksomhet han driver eller planlegger, og parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med disse opplysninger, skal de forelegges ham til uttalelse. Dette gjelder likevel ikke når a) opplysningene bekreftes av framstilling som parten selv har gitt eller kontrollert i anledning av saken eller parten ikke har kjent oppholdssted, b) rask avgjørelse i saken er påkrevd av hensyn til andre parter eller offentlige interesser, c) opplysningene ikke har avgjørende betydning for vedtaket eller underretning av andre grunner er unødvendig eller uhensiktsmessig ut fra hensynet til parten selv, for eksempel fordi han vil bli gjort kjent med opplysningene ved melding om vedtaket. Partene bør også for øvrig gjøres kjent med opplysninger av vesentlig betydning som det må forutsettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter §§ 18 til 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Ved avveiningen skal legges vekt på om rask avgjørelse er ønskelig og om hensynet til parten er tilstrekkelig varetatt på annen måte, for eksempel ved at han er gjort kjent med retten etter §§ 18 til 19 til å se sakens dokumenter. Dersom en mindreårig over 15 år er part i saken og blir representert av verge, skal opplysninger som nevnt i annet og tredje ledd også forelegges den mindreårige selv, hvis ikke den mindreårige har erklært at det ikke er nødvendig”.

Bestemmelsen gir uttrykk for de krav som stilles til forsvarlig saksbehandling. Reglene skal beskytte borgerne, og brudd på disse rettighetene kan føre til at et vedtak blir kjent ugyldig etter forvaltningsloven § 41. Uriktige vedtak eller svikt i saksbehandlingen kan også pålegge det offentlige å svare erstatning til parten. Bestemmelsen gjelder i utgangspunktet for enkeltvedtak jf. forvaltningsloven § 3, ved behandling av klagesaker etter forvaltningsloven § 33 og for forskrifter etter forvaltningsloven § 37. Det ulovfestede prinsippet om forsvarlig saksbehandling tilsier at utredningsplikten også må gjelde i saker som ikke er enkeltvedtak. Generelt kan man si at utredningsplikten vil være mer omfattende i saker hvor det treffes enkeltvedtak. Begrunnelsen for dette er at enkeltvedtak generelt vil være av større betydning for parten, og da skjerpes kravene til forvaltningsorganene.

Det er flere hensyn som taler for forvaltningens utredningsplikt. For det første er det nødvendig å innhente dokumentasjon og uttalelser for at en riktig avgjørelse kan treffes i saken. Dette er med på å styrke partens rettssikkerhet. For det andre skaper utredning av saker tillitt mellom borgerne og forvaltningen. En god utredning kan bidra til færre klager og fremmer en effektiv saksbehandling. Noen hensyn som kan tale mot utredningsplikten er at saksbehandlingen tar lengre tid og koster mer. I tillegg kan en kanskje si at parten til en viss grad selv bør gi opplysninger når en søker om noe. Imidlertid vil hensynet til rettssikkerhet og hensynet til at vedtak bygger på korrekt faktum i de fleste tilfeller slå gjennom, slik at forvaltningen normalt har en plikt til å sørge for en forsvarlig utredning av sakens faktum.

Forvaltningsloven § 17 annet ledd pålegger forvaltningen en plikt til på eget tiltak å varsle parten dersom det kommer inn nye opplysninger i saken under saksforberedelsen. Har parten etter forvaltningsloven §§ 18 og 19 rett til å gjøre seg kjent med disse opplysninger, skal de forelegges ham til uttalelse, med mindre det foreligger omstedigheter som nevnt i unntakene i bokstavene a-c. Bestemmelsene i forvaltningsloven § 16 om forhåndsvarsling må sees i sammenheng med forvaltningsloven § 17 ved at part som ikke tidligere har fått mulighet til å uttale seg skal få ”høve til å uttale seg”. Reglene i forvaltningsloven §§ 16 og 17 bygger på alminnelige ulovfestede prinsipper om forsvarlig saksbehandling/forsvarlig saksutredning fra ulovfestet rett. Reglene er også ment å ivareta hensynet til rettssikkerhet og kontradiksjon, slik at parten i utgangspunktet skal ha blitt hørt om sin mening før et vedtak treffes og ha blitt gitt anledning til å føre bevis for sitt syn.

Varsel er særlig viktig hvor de nye opplysningene står i direkte strid med det parten har anført eller opplysninger som innebærer kritikk av parten. Etter tredje ledd skal også partene gjøres kjent med opplysninger som er av vesentlig betydning og som det må forusettes at de har grunnlag og interesse for å uttale seg om, og som parten etter forvaltningsloven § 18, jf. forvaltningsloven § 19 har rett til å gjøre seg kjent med. Med opplysninger må en først og fremst forstå opplysninger av faktisk art, som for eksempel konsekvenser av vedtaket mv. Ot.prp. nr. 3 (1976-77) s. 73 forutsetter likevel at det også kan dreie seg om opplysninger som ikke er av faktisk art. Eksempler her kan være opplysninger om forvaltningspraksis, skjønnsutøvelse mv. Dersom en mindreårig er over 15 år og part i en sak, skal vedkommende etter forvaltningsloven § 17 fjerde ledd forelegges opplysninger etter annet og tredje ledd.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)