Et vedtak kan heller ikke normalt stride mot folkeretten, idet norsk rett forutsettes å være i samsvar med folkeretten etter presumsjonsprinsippet. Et vedtak vil likevel kunne stå seg dersom det er klart at lovgivers vilje har vært at en internrettslig regel skal ha et innhold som ikke er forenlig med en klar folkerettslig regel. Domstolene vil imidlertid forsøke å harmonisere den internrettslige regel og folkerettslige regel, så langt som mulig, og stater har en viss skjønnsmargin i forståelsen av eventuelle rettigheter som en folkerettslig forpliktelse gir individet. På områder med sektormonisme der lovgiver har bestemt at norsk lov skal vike for en klar folkerettslig regel, vil vedtak med lettere måtte anses som ugyldig på grunn av at forvaltningens fortolkning av hjemmelen strider mot en klar folkerettslig regel. I menneskrettsloven § 3 er det slått fast at norsk rett skal vike for de konvensjoner og protokoller som er omfattet av menneskerettsloven § 2.

I Rt. 2001 s. 1006 (KRL-fagdommen s. 1015) var spørsmålet om KRL-faget med begrenset rett til fritak, var i strid med Norges folkerettslige forpliktelser til vern av blant annet religions- og livssynsfrihet. Høyesterett la da til grunn som en forutsetning for at domstolene kunne prøve et vedtak opp mot en folkerettslig regel, må være at den folkerettslige regel gir individet rettigheter, slik at den folkerettslige regel ikke er en forpliktelse for staten om å oppnå bestemte mål eller minimumsstandard:

“Ved den internrettslige anvendelse av konvensjoner som er inkorporert uten å være transformert til nasjonal lovtekst, må det tas stilling til om den aktuelle bestemmelse tar sikte på å gi den enkelte rettigheter, eller om den uttrykker et formål eller pålegger medlemsstatene å nå et bestemt mål eller en minimumsstandard. Direkte anvendelse forutsetter at bestemmelsen er utformet slik at den er egnet til å bli umiddelbart anvendt av de nasjonale myndigheter. Konvensjonens bestemmelser må kunne konkretiseres til rettigheter og plikter. Jeg viser til Ot.prp.nr.3 (1998-1999) side 11 med videre henvisning til NOU 1993:18 sidene 104-106 og proposisjonen side 23-24. Selv om konvensjonsbestemmelser om mer tradisjonelle menneskerettigheter gjennomgående tar sikte på å gi den enkelte rettigheter, kan spørsmålet om umiddelbar anvendelse eksempelvis oppstå for visse bestemmelser i ØSK, jf. NOU 1993:18 sidene 125-126 og særlig sidene 164-165. Når det er konstatert at en konvensjonsbetemmelse gir den enkelte konkrete rettigheter, må det tas stilling til forholdet mellom bestemmelsen(e) i konvensjonen og norsk rett. Dersom tolkingsresultatet somfølger av en inkorporert konvensjon framstår som rimelig klart, medfører forrangsbestemmelsen i menneskerettsloven § 3 at norske domstoler uten videre må anvende konvensjonsbestemmelsen selv om norsk lovgivning og praksis blir satt til side, jf. Rt-2000-996”.

I Rt. 2000 s. 1811. (Finanger-saken) som gjaldt erstatningsplikt for ansvarlig forsikrer, ble det lagt til grunn at regelen i lovbestemmelsen bilansvarsloven § 7 tredje ledd bokstav b, som unntar en nærmere angitt gruppe passasjerer fra forsikringsselskapenes ansvar, var i strid med tre EØS-direktiv om motorvognforsikring.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)