Utgangspunktet er at det er et politisk skjønn hvor omfattende retten til offentlige ytelser skal være. Enkelte lovfestede rettigheter er av en slik art at borger har krav på dem uansett, eller har krav på tjenester av en viss kvalitet. Forvaltningen plikter å oppfylle lovens krav til minstestandrard, uavhengig av eventuell knapphet på ressurser. Domstolene kan prøve om forvaltningen oppfyller minstestandarden i de lovpålagte tjenester. Den sentrale dommen her er Fusa-dommen i Rt. 1990 s. 874, hvor betraktningene også legges til grunn i Tolga-dommen i Rt. 1997 s. 877 (i særlig lagmannsrettens dom).

Fusa-dommen gjaldt hjemmesykepleie og hjemmehjelp til en sterkt fysisk funksjonshemmet kvinne. Høyesterett slo fast at kommunens vedtak om hjelp i hjemmet på rundt 20 timer var ugyldig, fordi "det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie". Høyesterett uttalte i dommen at domstolene vil kunne prøve om om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser, jf. Rt. 1990 s. 874 (Fusadommen s. 888):

”Når det gjelder omfanget av ytelsene, vil spørsmålet ved en domstolskontroll etter min mening være om det aktuelle forvaltningsvedtak tilfredsstiller et visst minstekrav som må forutsettes å gjelde for slike ytelser. En slik vurdering vil ligge nær opp til en domstolsprøving av forvaltningens frie skjønn. Jeg sikter i denne forbindelse særlig til domstolenes adgang til å prøve om forvaltningsskjønnet er åpenbart urimelig. En prøving av klientutvalgets vedtak etter disse linjer fører etter min mening til at det må kjennes ugyldig. Vedtaket innebar en vesentlig reduksjon av de ytelser som A tidligere hadde hatt, og det var åpenbart at det ikke tilfredsstilte hennes helt livsviktige behov for stell og pleie. Et slikt vedtak kan etter min mening ikke forsvares ut fra hensyn til kommunens økonomi”.

Tilsvarende spørsmål ble også vurdert i Rt. 1993 s. 81, som gjaldt en handikappets rettskrav til minstekvalitet på voksenopplæring.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)