I rettspraksis er det få eksempler på at et vedtak underkjennes som følge av at det er urimelig., og det skal svært mye til for at domstolene underkjenner et forvaltningsvedtak på dette grunnlaget. Domstolene vil ofte finne andre grunner til å underkjenne vedtak som de anser som urimelige, slik som i Isene-dommen i Rt 1981 s. 745.

Man har likevel noen få eksempler fra rettspraksis på at domstolene i sin begrunnelse setter et vedtak til side fordi de finner at resultatet er sterkt urimelig. Det mest kjente eksemplet på dette er Mortvedtdommen i Rt 1951 s. 19. I Rt. 1951 s. 19 (Mortvedt), var det fire drosjeeiere som var blitt nektet drosjebevilling fordi de hadde vært passive medlemmer av NS under krigen. Det var på vedtakstidspunktet lovlig adgang for de administrative myndigheter å nekte gamle bevillingshavere nye bevillinger på det grunnlag at de hadde vært straffet for landssvik, idet avgjørelsen måtte bero på et skjønn fra administrasjonens side. Høyesterett mente at en så beskjeden bistand til fienden som passivt medlemskap i partiet, ikke kunne føre til tap av retten til å utøve sitt yrke. Nektelsen ble kjent ugyldig med en begrunnelse om at den var ”så urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning” at den måtte anses som rettsstridig.

Tilsvarende betraktninger ble lagt til grunn i Rt. 1959 s. 733 som gjaldt søknad om drosjebevilling, selv om det der også ble lagt vekt på at Samferdselsnemda hadde ”bygget på et uvedkommende kriterium som det måtte være klart at ordningen ikke gir plass for,” jf. s. 738:

”Jeg må således legge til grunn at Lie er trukket i ansiennitet fordi han i den nevnte tid hadde lønnet arbeid utenfor drosjeyrket. Flertallet har imidlertid da bygget på et uvedkommende kriterium som det måtte være klart at ordningen ikke gir plass for. Jeg kan derfor ikke se det annerledes enn at det er foretatt en rettsstridig beskjæring av den ansiennitet Lie hadde krav på etter ordningen. Jeg tilføyer at nemndas vedtak etter min mening (også var i høy grad urimelig. Jeg peker her på at det utelukkende var den uberettigede aksjon fra drosjesjåførene som hadde tvunget Lie vekk fra drosjeyrket etter krigen, og at det også var sjåførene som var hans konkurrenter om drosjebevilling. Å gi Lie ansiennitetstrekk for det kjøreavbrudd sjåførene hadde påtvunget ham, ville uten videre bety at deres stilling i konkurransen med ham ble bedret, og således innebære at deres aksjon medførte vinning for dem selv. Jeg mener at all rimelighet tilsier at flertallets rettsstridige avgjørelse under de foreliggende forhold må føre med seg erstatningsansvar for staten”.

I de fleste saker hvor urimelighet anføres, gis det imidlertid ikke medhold.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)