Læren om myndighetsmisbruk

Konstitusjonen hviler på en forutsetning om fordeling mellom den lovgivende, dømmende og utøvende makt, jf. maktfordelingsprinsippet. Da domstolenes rolle i utgangspunktet er å håndheve lov og rett, er kontrollen som et utgangspunkt begrenset til å finne ut om forvaltningen har holdt seg innenfor grensene som følger av lov og rett, og så overlate til forvaltningen å vurdere om deres avgjørelser er rimelige og hensiktsmessige. Domstolene kan derfor i utgangspunktet ikke overprøve et vedtak er med den begrunnelse at avgjørelsen som resultat er urimelig eller uhensiktsmessig, så lenge det er tatt relevante lovlige hensyn i skjønnsutøvelsen fra forvaltningen. Les mer...

Usaklig forskjellsbehandling og likhetsprinsippet

Forbudet mot usaklig/urimelig forskjellsbehandling bygger på et krav om likhet for forvaltningen, og at et slik likhetsprinsipp legger et rettslig bånd på forvaltningens skjønnsutøvelse. Likhetsprinsippet er et ulovfestet prinsipp om at like tilfeller skal behandles likt i den grad ikke relevante hensyn begrunner forskjellsbehandling. Les mer...

Utenforliggende hensyn

Forvaltningen har i de fleste typer skjønn en skjønnsmessig kompetanse til å trekke inn og vektlegge hensyn som den selv finner relevant. Man sier gjerne at forvaltningen har en diskresjonær kompetanse (eng. margin of appreciation), som medfører at domstolene vil være varsomme med å overprøve hensyn som forvaltningen mener er relevante etter loven, dersom det ikke er et rent rettsanvendelsesskjønn. Forvaltningen står dermed som et utgangspunkt relativt fritt til å trekke inn hensyn som oppfattes å være relevante etter loven. Les mer...

Vilkårlig skjønn

Et offentlig organ kan ikke fatte en ren tilfeldighetsavgjørelse (vilkårlig avgjørelse), med mindre det hjemles i lov at spørsmålet skal avgjøres ved loddtrekning som for eksempel i domstolsloven §§ 85flg. Les mer...

Sterkt urimelig vedtak

I rettspraksis er det få eksempler på at et vedtak underkjennes som følge av at det er urimelig., og det skal svært mye til for at domstolene underkjenner et forvaltningsvedtak på dette grunnlaget. Domstolene vil ofte finne andre grunner til å underkjenne vedtak som de anser som urimelige, slik som i Isene-dommen i Rt 1981 s. 745. Man har likevel noen få eksempler fra rettspraksis på at domstolene i sin begrunnelse setter et vedtak til side fordi de finner at resultatet er sterkt urimelig. Det mest kjente eksemplet på dette er Mortvedtdommen i Rt 1951 s. 19. I Rt. 1951 s. 19 (Mortvedt), var det fire drosjeeiere som var blitt nektet drosjebevilling fordi de hadde vært passive medlemmer av NS under krigen. Det var på vedtakstidspunktet lovlig adgang for de administrative myndigheter å nekte gamle bevillingshavere nye bevillinger på det grunnlag at de hadde vært straffet for landssvik, idet avgjørelsen måtte bero på et skjønn fra administrasjonens side. Høyesterett mente at en så beskjeden bistand til fienden som passivt medlemskap i partiet, ikke kunne føre til tap av retten til å utøve sitt yrke. Nektelsen ble kjent ugyldig med en begrunnelse om at den var ”så urimelig og så stridende mot alminnelig samfunnsoppfatning” at den måtte anses som rettsstridig. Les mer...

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)