Når det gjelder de personelle kompetansemanglene, må en først og fremst se om avgjørelsen er truffet av et annet organ enn det som besitter den nødvendige kompetanse. Svaret finner en som regel i hjemmelsbestemmelsene. I mange tilfeller vil det kompetente organets overordnede også ha myndighet til å fatte avgjørelser, selv om ikke det kommer tydelig frem. Selv om et organ har delegert myndighet på et område, betyr ikke det at det har gitt fra seg kompetansen til å fortsatt kunne treffe de samme avgjørelser. Regjeringen kan alltid treffe avgjørelser på områder som er lagt til et departement. Har et overordnet organ instruert et underordnet til å fatte en bestemt type avgjørelser, setter ikke det noen grenser for at også det overordnede organet selv treffer samme type avgjørelser. Det som må være på plass er hjemmelen for at det foreligger en instruksjons og delegasjonsmyndighet på området.

At en personell kompetansemangel foreligger, er ikke ensbetydende med at avgjørelsen blir ugyldig. Feilen må, som ved materielle kompetansemangler, ha virket inn på avgjørelsens innhold, jf. prinsippet i forvaltningsloven § 41. Som eksempel kan nevnes at dersom et overordnet organ, uten kompetanse, har truffet en avgjørelse som skulle vært lagt til et underordnet organ, er det sjelden at avgjørelsen blir kjent ugyldig.

I Rt. 1940 s. 122 og 1950 s. 278 ble vedtak truffet av kommunestyret, godkjent selv om det var formannskapet som hadde den rettslige kompetansen til å gjøre det. Begrunnelsen var at feilen hadde liten betydning da formannskapsmedlemmene også sitter i kommunestyret. Hvor ett av to sideordnede organ med samme kompetanse i hvert distrikt, treffer en avgjørelse for det andre distriktet, kan det lett tenkes at feilen har virket inn på avgjørelsens innhold, som må kjennes ugyldig.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)