Lovens skjønnsmessige vilkår vil ofte være rettslige standarder, som kjennetegnes ved at de har et subjektivt og ikke entydig innhold som gjerne angir en bestemt samfunnsmoralsk, faglig og politisk målestokk. Lovsuttrykk som ”spesiell naturtype” og ”særlige grunner” inneholder stor grad av faglige og/eller politiske vurderinger, som forvaltningen ofte på enkelte områder og i enkelte saker med mange berørte interesser vil være nærmere til å kunne utøve et forsvarlig skjønn for enn domstolene, idet forvaltningen til daglig er vant til å forvalte de involverte samfunnsinteresser og behandle slike problemstillinger, samt ha innsikt i fordeler og ulemper hos både parten og andre interesserte. Forvaltningen vil der ofte kunne være nærmest til å vite hva som vil være et rimelig resultat i en større sammenheng. Det vil da ofte i stor grad anses å være opptil det enkelte forvaltningsorgan å avgjøre hva som ligger innenfor standarden.

Forvaltningen vil ved fortolkningen av om lovens vilkår er oppfylt eller ikke ved prøving av om et vedtak er gyldig, derfor ofte ha en stor grad av skjønn, ofte kalt diskresjonær kompetanse. Skjønn eller diskresjonær kompetanse er en beskrivelse av i hvilken grad forvaltningen ved tolking av loven står fritt til å velge den løsning ved utpreget skjønnsmessige lovkriterier, som gir best resultat fra forvaltningens ståsted. Hvor fritt forvaltningens skjønn er ment å være på de ulike rettsområder og ut fra forvaltningslovens formål mv., vil ha betydning for i hvilken grad domstolene kan og bør overprøve forvaltningens skjønnsmessige vurderinger.

I Rt. 1995 s. 72 (Utvisningsdom І) ble det uttalt at domstolene må være varsomme med å overprøve ”skjønnsmessige spørsmål, hvor det ofte vil være både nødvendig og riktig å ta hensyn til skiftende politiske signaler”.

Hvor fritt skjønnet er, vil være avhengig av hvor politisk eller faglig skjønnet er etter lovbestemmelsen som tolkes. Domstolene har også antatt at de i større grad kan gripe inn overfor svært inngripende vedtak for borger, ut fra en vurdering av hvilke interesser som vedtaket griper inn i. Hvor urimelig skjønnet fremstår kan således også virke inn i vurderingen.

Er det et strengt lovbundet skjønn av mest juridisk karakter med liten grad av faglig og politisk skjønn (rettsanvendelsesskjønn)? Involverer skjønnet såpass stor grad av faglig kunnskap, innsikt i praksis og politiske vurderinger at det må anses som mer eller mindre fritt (forvaltningens frie skjønn)? Eller er skjønnet i en mellomstilling med begrenset prøvelsesrett for om faktum passer på regelen (såkalt subsumsjonsskjønn)? Spørsmålet om når domstolene vil være varsomme med å overprøve de skjønnsmessige vurderinger til et forvaltningsorgan i et enkeltvedtak, når domstolen vil anse seg selv for å ha full eller større grad av prøvelsesrett eller når domstolene vil komme til at domstolene ikke kan overprøve forvaltningens skjønnsmessige vurderinger (fritt skjønn), vil måtte utledes av en fortolkning av den hjemmel som ligger til grunn for vedtaket. Man må dermed gå konkret inn i den enkelte lovbestemmelses ordlyd og fortolke seg frem til hva slags skjønn det er snakk om opp mot spesielt lovens formål, forarbeidene og reelle hensyn for øvrig.

I Rt. 1981 s. 745 (Isene-dommen s. 751) ble det i lagmannsrettens dom som er inntatt i dommen, sagt at domstolene vil være forsiktige med å tilsidesette rent faglige og samfunnspolitiske vurderinger:

”Det er fyrst og fremst meir jordbruksfaglege og vidare samfunnspolitiske vurderingar som vert avgjerande når ein skal vurdere dei andre interessene i saka mot Asbjørn Isene si interesse i å få halde fram med jordbruket som eineyrke. Domstolane har vore svært forsiktige med å setje slike vurderingar frå forvaltninga til sides”.

Hvor langt prøvelsesretten rekker i forhold til et vedtaks materielle feil ved lovtolkingen vil avslutningsvis også avhenge av hvilken type rettighet vedtaket griper inn i. Hovedregelen er her at domstolene i større grad vil kunne overprøve forvaltningens skjønn jo mer inngripende vedtaket er for borger og ut fra hva slags interesse som rammes (eks. legemlig, person eller økonomisk) (se nedenfor under prøvelsesrettes intensitet).

Domstolene kan imidlertid alltid til en viss grad prøve lovtolkningen som ligger til grunn for et vedtak, siden de alltid kan prøve om forvaltningen har hatt hjemmel i lov for vedtaket. Ved fortolkningen av hva som ligger innenfor de relevante hensyn som kan tas av forvaltningen innenfor bestemmelsens ordlyd, vil imidlertid forvaltningen kunne ha en stor grad av frihet, som i noen tilfeller kan være helt fritt. Forvaltningen vil også ved flere bestemmelser anses for å stå nokså fritt i å vurdere om regelen skal få anvendelse på faktum eller ikke (subsumsjonen).

Videre må man i rettspraksis også skille mellom situasjoner der domstolen ikke har kompetanse til å overprøve skjønnet fra de tilfellene domstolene har kompetanse til å overprøve, men avstår fra å bruke kompetansen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)