Eierrådighet er et annet kompetansegrunnlag forvaltningen kan vise til. På lik linje med private, har også staten faktisk og rettslig rådighet over sitt eget løsøre og sine faste eiendommer. I utgangspunktet kan staten fritt råde over sine egne eiendommer ved å bebygge de og benytte de etter eget ønske. De kan også i utgangspunktet forby andre i å benytte seg av eiendommen. Eierrådigheten kan med andre ord tjene som et grunnlag for forvaltningen til å gi plikter uten hjemmel i formell lov.

Et eksempel på at Staten kan bestemme over egen eiendom har man i forhold til statsallmenningene, der man har lagt til grunn at Staten kan opptre og bestemme som en faktisk eier, uten å behøve grunnlag i positive lovbestemmelser for å opptre som eier, jf. Rt. 1963 s. 1263 (Vinstra-dommen).

”Som lagmannsretten og herredsrettens mindretall - formannen - mener jeg at staten etter gjeldende rett er eier av statsalmenningene og ikke bare har en rett over dem av forvaltningsrettslig art og begrenset til det som har hjemmel i positive lovbestemmelser”.

I kraft av sin eierrådighet har staten som utgangspunkt all tenkelig rådighet med mindre det foreligger et rettsgrunnlag som forbyr handlingen. Eiendomsretten er med andre ord negativt avgrenset. Det blir derfor begrensningene som i denne sammenheng er av interesse. Begrensningene kan først og fremst følge av lov. Naboloven § 2 gjelder like mye overfor det offentlige som private. Det samme med for eksempel friluftsloven § 2 som regulerer rett til allmenn ferdsel i utmark. Denne regelen gjør seg gjeldende uansett om det er staten eller private som eier grunnen. I praksis og teori blir det også fremhevet noen særlige begrensninger. Staten kan for eksempel ikke i kraft av sin eierrådighet forby ferdsel på områder som allmennheten bruker, som for eksempel på veier, togstasjoner osv. De kan derimot regulere ferdselen der det er behov for det. De kan også til en viss grad beslutte ting som ledd i alminnelig forretningsdrift, slik som åpningstider, priser for tjenester, skjema man skal bruke.

Et annet spørsmål som ofte er tatt opp i teorien er hvorvidt staten i kraft av sin eierrådighet kan kreve bompenger for de veier som er til offentlig bruk. Det er svært delte meninger om slike pålegg og stortingsbehandling kan av den grunn være ønskelig. Som en følge av dette har vi i dag også fått en lovregulering på dette området i veiloven § 27. Denne hjemmelen ivaretar hensynet til stortingsbehandling i relativt stor grad ved at den stiller krav til samtykke fra Stortinget ved hvert enkelt pålegg. Vi møter også her det uklare skillet mellom hva forvaltningen kan beslutte i kraft av sin eierrådighet og hvilke beslutninger som må ha hjemmel i formell lov for å bli ansett som rettslig bindende. Kan for eksempel et departement i kraft av eierrådigheten forby all tilgang til deres bygninger? Her som før vil svaret bero på en konkret og helhetlig vurdering. Hvis formålet bak nektelsen er å ivareta sikkerhetsmessige hensyn kan dette tale for at dette er noe forvaltningen bør kunne foreta seg uten hjemmel i formell lov. Men hva hvis det finnes andre og mindre inngripende tiltak som vil ivareta de samme hensynene? Eller hva hvis det viser seg at nektelsen er helt ubegrunnet? I slike tilfeller vil det kanskje være vanskeligere å godta et slikt forhold.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)