For å kunne treffe rettslig bindende avgjørelser, som angir rettigheter og plikter, må forvaltningen vise til et relevant kompetansegrunnlag. For forvaltningens vedkommende finnes det ved siden av lov flere ulike kompetansegrunnlag, som gir forvaltningen rettslig grunnlag for å treffe bindende avgjørelser som private må forholde seg til. Organisasjons og instruksjonsmyndighet, sedvane og kompetanse i form av grunnlovens bestemmelser, eierrådighet og avtalekompetanse. Enkelte forvaltningsavgjørelser som gjør inngrep i borgerens private rettsfære trenger ikke alltid hjemmel i formell lov som kompetansegrunnlag. Avgjørelsene kan hjemles i andre grunnlag som forvaltningens organisasjons- og instruksjonsmyndighet, sedvane, forvaltningens kompetanse som eier (eierrådighet) og avtalekompetanse – forvaltningens private autonomi. Faktiske handlinger vil ofte typisk kunne anses for å ligge innenfor en av de alternative kompetansegrunnlag, som for eksempel privat autonomi.

Det offentliges private autonomi (selvbestemmelsesrett) er en samlebetegnelse på den alminnelige juridiske rådighet over eiendom og andre rettigheter, og den alminnelige avtalekompetanse til å binde seg ved avtale som tilligger det offentlige på lik linje som en annen privat eller juridisk person.

Et meget begrenset antall vedtak kan fattes direkte med kompetanse i Grunnlovens bestemmelser, uten at man må ha hjemmel i en vanlig lov som er underlagt Grunnloven i trinnhøyde. Grunnloven har spesielle kompetanseregler som gir Stortinget kompetanse til å treffe plenumsvedtak, og blant annet Grunnloven §§ 21 og 22, som gir Regjeringen kompetanse direkte i forhold til beskikkelse og avskjedigelse av embetsmenn.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)