Alternative kompetansegrunnlag for avgjørelser

For å kunne treffe rettslig bindende avgjørelser, som angir rettigheter og plikter, må forvaltningen vise til et relevant kompetansegrunnlag. For forvaltningens vedkommende finnes det ved siden av lov flere ulike kompetansegrunnlag, som gir forvaltningen rettslig grunnlag for å treffe bindende avgjørelser som private må forholde seg til. Organisasjons og instruksjonsmyndighet, sedvane og kompetanse i form av grunnlovens bestemmelser, eierrådighet og avtalekompetanse. Enkelte forvaltningsavgjørelser som gjør inngrep i borgerens private rettsfære trenger ikke alltid hjemmel i formell lov som kompetansegrunnlag. Avgjørelsene kan hjemles i andre grunnlag som forvaltningens organisasjons- og instruksjonsmyndighet, sedvane, forvaltningens kompetanse som eier (eierrådighet) og avtalekompetanse – forvaltningens private autonomi. Faktiske handlinger vil ofte typisk kunne anses for å ligge innenfor en av de alternative kompetansegrunnlag, som for eksempel privat autonomi. Les mer...

Instruksjonsmyndighet

Instruksjonsmyndighet er et av de kompetansegrunnlag forvaltningen kan hjemle sin avgjørelse i for å treffe rettslig bindende beslutninger overfor andre forvaltningsorganer. Med forvaltningens organisasjons‑ og instruksjonsmyndighet menes den kompetanse som overordnede organer i forvaltningen har til å be stemme over underordnede personer eller organer ved å fastsette instrukser og retningslinjer for utøvelsen av offentlig myndighet og saksbehandlingen for øvrig. Instruksjonsmyndigheten er en del av Parlamentarismen, og er i dag også regnet som konstitusjonell sedvanerett. Adgangen til å delegere kompetanse til underordnede organer og å instruere underordnede organer er i dag konstitusjonell sedvanerett, hvilket vil si at det er en ulovfestet regel som er utviklet gjennom sedvane, som etter hvert har blitt en rettsregel av Grunnlovs rang. Les mer...

Instruksjon av private

Forvaltningen kan imidlertid ikke regulere rettsforholdet mellom private eller mellom det offentlige og private med instruks. Da vil som regel hjemmel i formell lov være nødvendig, og det må fattes et vedtak i og med at en slik instruks vil være bestemmende for privates rettigheter og plikter, jf. forvaltningsloven § 2 a. Les mer...

Eierrådighet

Eierrådighet er et annet kompetansegrunnlag forvaltningen kan vise til. På lik linje med private, har også staten faktisk og rettslig rådighet over sitt eget løsøre og sine faste eiendommer. I utgangspunktet kan staten fritt råde over sine egne eiendommer ved å bebygge de og benytte de etter eget ønske. De kan også i utgangspunktet forby andre i å benytte seg av eiendommen. Eierrådigheten kan med andre ord tjene som et grunnlag for forvaltningen til å gi plikter uten hjemmel i formell lov. Les mer...

Sedvane

Sedvane kan undertiden danne grunnlag for forvaltningens rett til å gripe inn i borgeres rettsstilling Sedvane forutsetter at det er etablert en praksis som følges i den tro at det er en bindende rettsregel. Forvaltningens ulovfestede kompetanse til å omgjøre sine egne vedtak og forvaltningens adgang til å sette vilkår ved innvilgende vedtak, er gjerne nevnt som eksempler på kompetanse forvaltningen har fått etter at de er blitt akseptert som sedvane. Imidlertid har domstolene tradisjonelt vært tilbakeholdne med å akseptere slik sedvanerettslig kompetanse som grunnlag for forvaltningsutøvelse, og det må legges til grunn at man på inngripende vedtak må kreve hjemmel i lov. Les mer...

Avtalekompetanse

Et tredje kompetansegrunnlag forvaltningen kan vise til, er det de har i kraft av sin avtalekompetanse. Forvaltningen har først og fremst på lik linje som private, kompetanse til å inngå avtaler i kraft av å eie løsøre og fast eiendom. Forvaltningen kan med andre ord treffe rettslig bindende bestemmelser om salg, bortleie, pantsetting, bytte osv. Ønsker for eksempel staten å selge en eiendom, står den i utgangspunktet fritt til å gjøre det, uten å måtte vise til noen hjemmel i formell lov. Ved siden av eierrådigheten vil også avtalekompetansen kunne tjene som et grunnlag for å pålegge plikter, i kraft av å være et anerkjent rettssubjekt (Stat, kommune) som har autonom kompetanse – det vil si rettslig handleevne til å binde seg ved rettshandler (avtaler). Forvaltningen kan også forplikte borger gjennom avtaler om forhåndsbinding av myndighet, eller gjennom å avtale motytelser eller vilkår ved innvilgende vedtak. Les mer...

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)