Forvaltningens oppbygning

Innenfor forvaltningen skiller en mellom sentrale, regionale og lokale forvaltingsorganer. De sentrale organene finner en i hele landet, de regionale i deler av landet, som i en landsdel eller i et fylke, og de lokale finner en i mindre distrikt ofte på kommunalt nivå. Ofte kaller en alt som ikke er sentralt for lokalt. Den sentrale forvaltningen består av Regjeringen, departementene, direktorater og tilsyn m.v, og disse organene er statlige. Regionale og lokale organer er dels statlige og dels kommunale. Kommunene og fylkeskommunene har til en viss grad av lokalt selvstyre med hjemmel i kommuneloven, og ledes av egne folkevalgte organer som er kommunestyre og fylkesting. De har sine egne forvaltningsorganer, som for eksempel en egen beskatnings- og bevilgningsmyndighet. De står som tidligere nevnt ikke i et direkte underordnet forhold til statsforvaltningen, og kan ikke instrueres av staten. Man kaller derfor ordningen kommunalt selvstyre, siden Storting og Regjering ikke kan instruere kommunene. Les mer...

Instruksjonsretten

Instruksjonsretten innebærer at overordnet organ kan instruere det underordnete organ i forvaltningen i enkeltsaker og i praksis generelt. Overordnet organ kan instruere underordnet organ om både rettsanvendelse, saksbehandling og også faktiske handlinger. Les mer...

Stortingets instruksjonsrett

Selv om det hører til statsforfatningsretten, så kan det for helhetens del være greit å nevne at Stortinget etter innføringen av parlamentarismen på sin side også kan instruere Regjeringen og derved også departementene og underliggende organer i enkeltsaker og generelt, i tillegg til å endre lovene. Regjeringen er også underlagt statsrådenes politiske ansvar (plikt til å gå av ved mistillit fra Stortingets flertall etter parlamentarismen som er konstitusjonell sedvanerett og del av Norges statsforfatning) og konstitusjonelle ansvar (strafferettslig ansvar ved riksrett etter Grunnloven § 86). Hvis forvaltningen ikke følger Stortingets pålegg, vil dermed forvaltningens manglende oppfølging av en instruks fra Stortinget kunne bli at den ansvarlige statsråd eller eventuelt hele Regjeringen (avhengig av hvem det reises mistillitsforslag mot) må gå av, samt riksrett selv om riksrettssaker i dag er meget sjeldent. Les mer...

Instruksjon av råd og nemnder

I de senere årene har man sett at Stortinget gjennom lov har valgt å tillegge avgjørelsesmyndighet (ofte som klageinstans) til uavhengige nemnder, råd, ombudsmenn, mv. som Trygderetten, Fylkesnemndene, Utlendingsnemnda, Personvernnemnda, Pasientklagenemnda, Forbrukerrådet, Forbrukertvistutvalget, hvor avgjørelsesmyndigheten ikke er underlagt instruksjonsrett i departementene. Av den grunn er disse nemndenes kompetanse regulert direkte i formell lov, og er ikke utledet fra delegert kompetanse fra departementene/Regjeringen. Disse rådene og nemndene står helt fritt i sin skjønnsutøvelse både generelt og i enkeltsaker. Departementene har ikke instruksjonsmyndighet overfor de ulike nemndene, verken generelt eller i enkeltsaker, men departementet kan likevel gi forskrifter om saksbehandlingen og rettsanvendelsen etter den aktuelle særlovgivning, i den grad særlovgivningen har fullmaktshjemmel. Nemnder vil aldri selv gi forskriftene, selv om de står fritt i å avgjøre enkeltsaker og fastlegge egen forvaltningspraksis i enkeltsakene. Ofte vil departementene eksempelvis på utlendingsrettens område, gi svært detaljerte og hyppige forskrifter knyttet til en gruppe saker, for å sikre at forvaltningspraksis er noenlunde i samsvar med ønsket politikk på området. Les mer...

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)