Forvaltningsrett er læren om rettsregler for utøvelse av offentlig forvaltning og myndighet, og offentlig saksbehandling. Forvaltningsretten tilhører den offentlige rett, på lik linje med statsforfatningsrett, skatte- og avgiftsrett, strafferett og prosessrett. Den alminnelige forvaltningsretten som skal behandles her, er de generelle reglene som gjelder for all forvaltningsvirksomhet. Forvaltningen har også særskilte forvaltningsområder som i tillegg kan ha spesielle regler for saksbehandlingen. Denne lovgivningen går under fellesbetegnelsen den spesielle forvaltningsretten. Eksempler som kan nevnes her er plan- og bygningsrett, trygderett og barnevernsrett.

Hovedreglene om behandlingen av saker i forvaltningen finnes i lov 10. februar 1967 om behandlingsmåten i forvaltningssaker (forvaltningsloven), som i hovedsak kodifiserer tidligere ulovfestet rett om offentlig saksbehandling. Det vil således også kunne stilles ulovfestede krav til den offentlige saksbehandling som ikke direkte fremgår av forvaltningslovens regler, jf. Rt. 1977 s. 1035 og Rt. 1981 s. 745.

Det som kjennetegner forvaltningsretten er at forvaltningen må ha et rettslig kompetansegrunnlag for å fatte avgjørelser som er bindende for borgeres rettigheter og plikter, det vil si når offentlig myndighet utøves. Legalitetsprinsippet sier at ethvert inngrep som er bestemmende for rettigheter og plikter hos private må ha hjemmel i lov, med mindre forvaltningen kan bestemme med annet grunnlag som eksempelvis eierskap, etter avtale med den private eller gjennom generell instruksjonsrett og forretningsdrift.

Som oftest skjer de fleste avgjørelser som er bestemmende for private borgeres rettigheter og plikter med hjemmel i lov. Enkeltvedtak vil rette seg mot én eller flere bestemte personer, mens forskrifter er vedtak som retter seg mot en ubestemt krets av personer. Videre er det sentralt i forvaltningsretten at slike vedtak bygger på en forsvarlig og rimelig saksbehandling. Sentralt i forvaltningsretten er også toinstans-systemet om at de fleste vedtak kan påklages til et høyere forvaltningsorgan, og at domstolene kan føre kontroll med at vedtakene ikke lider av saksbehandlingsfeil. Dersom vedtakene lider av saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på vedtakene, kan vedtakene bli erklært ugyldige av domstolene. De vil da anses som nulliteter uten rettsvirkning, hvilket vil si at man kan se bort i fra vedtaket og la være å rette seg etter det.

Forvaltningsloven har blant annet som formål å ivareta grunnleggende prinsipper for en forsvarlig offentlig saksbehandling med tanke på rettssikkerhet, grundighet og upartiskhet. Saksbehandlingsreglene i forvaltningsretten omfatter blant annet reglene for inhabilitet, utredningsplikt og partenes rett til varsel og til å få uttale seg, retten til dokumentinnsyn etter forvaltningsloven og offentlighetsloven, kravene til form og begrunnelse for vedtak og reglene for klage over forvaltningsvedtak og omgjøring av vedtak. I tillegg omfatter forvaltningsretten reglene om ulovfestede prinsipper for rettssikkerhet for borger (blant annet krav om lovhjemmel og utøvelse av et forsvarlig skjønn) innen forvaltningsretten.

I forvaltningsretten går det et viktig skille mellom de personelle, prosessuelle og materielle reglene. Mens de personelle reglene bestemmer hvem som kan utføre de oppgavene som forvaltningen er satt til å løse, forteller de prosessuelle reglene hvordan forvaltningen skal gå frem når den forbereder og treffer de ulike avgjørelsene (måten saksbehandlingen skal skje på) og de materielle reglene bestemmer hva forvaltningen kan bestemme i henhold til det kompetansegrunnlag som forvaltningen utleder sin rett fra.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)