For krav med rettsgrunnlag utenfor kontrakt, som bygger på alminnelige regler om skadeserstatning (erstatningsrettslige regler, deliktsretten), vil foreldelsesfristen begynne å løpe etter foreldelsesloven § 9:

”§ 9. (Krav på skadeserstatning.)

1. Krav på skadeserstatning eller oppreising foreldes 3 år etter den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

2. Kravet foreldes likevel seinest 20 år etter at den skadegjørende handling eller annet ansvarsgrunnlag opphørte. Dette gjelder ikke ved personskade, dersom (a) skaden er voldt i ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, eller er voldt mens skadelidte er under 18 år, og (b) den ansvarlige, eller noen denne hefter for, før opphøret av det skadegjørende forhold kjente eller burde kjenne til at dette kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

3. Paragrafen gjelder ikke krav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade”.

Bestemmelsen gjelder ikke erstatningskrav som springer ut av kontrakt, bortsett fra krav på erstatning for personskade, jf. foreldelsesloven § 9 nr 3. For erstatningskrav utenfor kontrakt gjelder bestemmelsen alle typer erstatningskrav, personskade- tingsskade- og formuesskadeerstatning, herunder oppreising og menerstatning.

Erstatningskrav som springer ut av kontrakt foreldes som hovedregel etter foreldelsesloven § 3, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-1978) s. 61:

”Bestemmelsen gjelder alt erstatningansvar som ikke bygger på kontrakt. Dessuten omfattes ansvar for skade på person og ting også når ansvaret bygger på kontrakt. Det er ikke bare selve integritetskrenkelsen som i disse tilfelle dekkes av paragrafen, men også eventuelt ansvar for følgeskadene. Bestemmelsen må forstås slik at dette også gjelder når følgen rammer en annen enn den direkte skadelidte, t d etterlatte. Da alt ansvar som ikke bygger på kontrakt i alle høve faller inn under paragrafen, får imidlertid dette liten praktisk betydning”. Fristen begynner å løpe fra den dag ”da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige,” jf. foreldelsesloven § 9 nr. 1. Foreldelse vil da inntre 3 år etter tidspunktet da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige.

I ”burde skaffet seg nødvendig kunnskap” ligger det en normativ aktsomhetsvurdering på når skadelidte objektivt sett burde hatt slik kunnskap om skaden og skadevolder at skadelidte hadde grunnlag for å gå til rettslige skritt. Det tillegges således en aktsomhetsnorm gjennom ordlyden ”burde skaffet seg nødvendig kunnskap,” slik at man ved eksempelvis personskade vil legge vekt på den kunnskap som skadelidte burde ha hatt ut fra det som forelå av legeerklæringer, konstatert skade, sykemelding mv.

Rettspraksis har fortolket vilkåret som at foreldelsesfristen løper fra det tidspunkt skadelidte har hatt tilstrekkelig foranledning til å gå til søksmål, og man vil til en viss grad se bort fra bevistvil og tvil om rettsspørsmål som kan avklares i en dom, jf. blant annet Rt. 1967 s. 1182, Rt. 1975 s. 82, Rt 1992 s. 64, Rt. 1992 s. 603 og Rt. 1994 s. 190.

Skadelidtes kunnskap om skadens omfang eller ansvarsgrunnlaget trenger ikke være helt eksakt eller dekkende for alle forhold, for at skadelidte må sies å ha hatt foranledning til å kunne ta ut søksmål. I Rt 1992 s 603 (Opstvedtdommen) ble det uttalt at "man må kreve en mulighet for at skaden vil føre til et tap av erstatningsmessig betydning. Skaden behøver ikke være klarlagt i detalj".

Imidlertid skal det også tas hensyn til rettskraftreglene, ved at foreldelsesreglene ikke skal forstås slik at de tvinger til saksanlegg før bevismaterialet er tilstrekkelig, jf. Rt. 2007 s. 1479 (avsnitt 39):

”I tråd med det jeg har sitert, bør utgangspunktet for vurderingen i vår sak av når foreldelse begynte å løpe, være om bevissituasjonen var slik at det objektivt sett kunne konstateres grunnlag for å reise sak, det vil si at det var eller kunne være skaffet til veie bevis som gjorde det forsvarlig å anlegge sak. I denne vurderingen må det tas hensyn til rettskraftvirkningene av en dom”.

I Rt. 1998 s. 587 ble det uttalt at det må foreligge et søksmålsgrunnlag som gir utsikt til et positivt resultat (side 591-592):

« Etter rettspraksis foreligger skade i lovens forstand når en faktisk skade har manifestert seg på en slik måte at det objektivt sett kan konstateres grunnlag for å reise en sak om erstatning, jf blant annet dommene i Rt-1992-603 og Rt-1996-1134. Hva som nærmere ligger i kravet til at det må foreligge søksmålsgrunnlag eller - som det også uttrykkes - utsikt til et positivt resultat, bør ses i lys av de rettskraftsvirkninger som er knyttet til en dom om erstatning for inntektstap eller mén, og som innebærer at det normalt ikke kan reises ny sak hvis utviklingen blir en annen enn det var grunn til å vente på domstidspunktet. En mulighet for et positivt resultat kan på denne bakgrunn ikke være nok. »

For krav om tap i fremtidig erverv, må skadelidte også normalt ha kunnskap om at skaden er varig. Når en skade er konstatert som varig, foreldes alle fremtidige tap under ett. I Rt. 1996 s. 1134 (s. 1139) ble det uttalt vilkår om at skadelidte har hatt ”kunnskap om at skaden ville medføre et varig tap av ervervsevne og om årsaken til skaden”. Ved personskade kreves en relativt klar legeerklæring før skadelidte kan sies å ha oppfordring til å gå til sak.

Som nevnt ovenfor i forhold til tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1, kan også rettsvillfarelse om ansvarsgrunnlaget i rene unntakstilfeller begrunne at skadelidte ikke hadde tilstrekkelig kunnskap.

Som nevnt i Rt. 2008 s. 1665 (avsnitt 34) i forhold til foreldelsesloven § 10 nr. 1, skal det svært mye til. Det samme vil måtte gjelde i forhold til om når ”skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige” etter foreldelsesloven § 9. nr. 1, og det vil dermed bare være unntaksvis at rettsvillfarelse vil medføre at skadelidte ikke burde hatt kunnskap.

Rt 1979 side 492 gjaldt foreldelsesloven § 9. Nr. 1, og Høyesterett uttalte der i forhold til rettsvillfarelse som uvitenhetsgrunnlag etter bestemmelsen at:

"Tungtveiende hensyn taler for at man viser stor varsomhet med å godta rettsuvitenhet som unnskyldningsgrunn. Det kan således ikke være tale om i alminnelighet å godta at skadelidte har vært ukjent med ansvarsregler eller ansett det usikkert om et erstatningssøksmål kunne gjøres gjeldende mot skadevolderen. I denne sak foreligger det imidlertid flere spesielle omstendigheter som gjør det berettiget å anta at de skadelidte helt frem til 1968 ikke har regnet med at de kunne fremsette krav om erstatning overfor staten for slik skade".

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)