Hvis fordringshaver har vært uviten om fordringen eller hvem/hvor skyldneren er, vil det kunne være urimelig at kravet allerede skal være foreldet etter den alminnelige foreldelsesfrist på tre år, når fordringshaver får vite at han har et krav eller får vite hvem som er skyldner. Av den grunn er det ved manglende nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren gitt en tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 på ett år fra den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg kunnskap om fordringen og/eller skyldneren.

Bestemmelsen gjelder fordringer som springer ut av kontraktsforhold, men erstatningskrav utenfor kontrakt reguleres etter foreldelsesloven § 9.

Ӥ 10. (Uvitenhet og andre hindringer.)

1. Dersom fordringshaveren ikke har gjort fordringen gjeldende fordi han manglet nødvendig kunnskap om fordringen eller skyldneren, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde skaffet seg slik kunnskap.

2. Kan foreldelse ikke avbrytes på grunn av norsk eller fremmed lov eller annen uovervinnelig hindring som ikke beror på fordringshaverens egne forhold, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da hindringen opphørte.

3. Dersom skyldneren har forlatt landet etter at fordringen oppsto, og fordringshaveren bare kan avbryte foreldelse ved skritt etter § 23, inntrer foreldelse tidligst 1 år etter den dag da fordringshaveren fikk eller burde ha skaffet seg kunnskap om at skyldneren igjen har alminnelig verneting her i riket, eller om at foreldelsen kan avbrytes ved andre skritt enn etter § 23.

4. Foreldelsestiden kan ikke forlenges etter denne paragraf med mer enn til sammen 10 år. Fristene i § 9 nr. 2 for krav på skadeserstatning m.m. kan ikke forlenges etter nærværende paragraf. Ellers gjelder paragrafen for andre frister og tilleggsfrister etter denne lov”.

Tilleggsfristen løper på selvstendig grunnlag, og parallelt med den alminnelige fristen etter foreldelsesloven § 2, jf. § 3, hvilket ble presisert i Rt. 1991 s. 116. Det kan således gis tilleggsfrist med til sammen 10 år etter foreldelselsoven § 10 nr. 4, slik at et kontraktskrav ved oppfyllelse av uvitenhetskravet ikke vil være endelig foreldet før 13 år etter fristens utgangspunkt. Lengstefristen på maksimum 10 års forlengelse gjennom tillleggsfrist er fastsatt av hensyn til skyldneren, og innebærer at et krav som har sitt grunnlag i kontrakt alltid vil være foreldet når det er eldre enn 13 år, uavhengig av om skyldneren har opptrådt svikaktig, grovt uaktsomt osv.

En nærmere beskrivelse av tilleggsfristen ved uvitenhet er gitt i Ot.prp.nr.38 (1977-1978) s. 62 og 63:

”Begrunnelsen for tilleggfristen er selvsagt hensynet til fordringshaveren. Dersom fordringshaveren på tross av rimelig aktsomhet mangler kunnskap om fordringen og skyldneren, vil han ikke ha noen mulighet til å ta skritt til å avbryte fristen. Behovet for en slik beskyttelse er også større når foreldingsfristens lengde som hovedregel settes til 3 år enn når fristen er lengre. Også i dag er den reelle hovedregel 3 år, men det må antas at en god del av de tilfelle hvor uvitenhet kan være praktisk, faller utenfor den spesifiserte opprekningen i loven § 5. Bestemmelsen gjelder for det første uvitenhet om fordringen. Dette vil etter tilhøva omfatte uvitenhet både om fordringens eksistens og om dens forfallsdag. Bestemmelsen gjelder imidlertid bare når fordringshaveren mangler « nødvendig » kunnskap. Dette innebærer bl a at uvitenhet om forfallsdagen for fordringer som forfaller ved påkrav eller oppsiing ikke er relevant. « Nødvendig kunnskap » om skyldneren innebærer først og fremst kunnskap om hvem som er skyldner. Bestemmelsen må imidlertid forstås slik at den også omfatter uvitenhet om skyldnerens oppholdsted som hindrer kreditor i å gjøre fordringen gjeldende på en formålstjenlig måte. På bakgrunn av bestemmelsene i tvistemålsloven § 19 annet ledd og § 32 om subsidiært verneting ved henholdsvis siste kjente oppholdsted eller hvor skyldneren har en formuegjenstand, kan det anføres at kunnskap om skyldnerens oppholdsted ikke er nødvendig for å avbryte foreldingsfristen. Det må likevel i mange høve anses som upraktisk om det må reises søksmål etter disse bestemmelser bare for å holde fordringen i live. Meningen er at tilleggfristen skal gjelde dersom det foreligger relevant uvitenhet om skyldnerens bosted og oppholdsted, selv om det er mulig å reise søksmål mot ham ved et subsidiert verneting som alt i alt er lite formålstjenlig for å få kravet oppfylt. Men uvitenhet vil i alminnelighet ikke være relevant dersom kreditor har nødvendig kunnskap om fordringen og kjenner til at og hvor skyldneren har realiserbar formue som er tilstrekkelig til å dekke kravet. - Det følger av bestemmelsen at fordringshaveren i rimelig omfang må foreta undersøkelser for å bringe på det rene hvor skyldneren oppholder seg.

Det må kreves at skyldnerens uvitenhet er av en viss varighet for å være en hindring slik at tilleggfristen skal komme til anvendelse. Om t d fordringshaveren når det gjenstår 9 måneder av fristen, i et tidsrom på 1 måned var i uvitenhet om hvor skyldneren bor, kan ikke dette anses som noen hindring for å gjøre fordringen gjeldende. Grensedragningen vil selvsagt bli skjønnsmessig og må overlates til rettspraksis. - Bestemmelsen erstatter regelen i lovens § 9 om tilfelle hvor skyldneren forsvinner, men vilkåra for at bestemmelsen skal komme til anvendelse vil neppe være strengere enn etter gjeldende lov”.

Bestemmelsen forutsetter at fordringshaveren i rimelig omfang må foreta undersøkelser om kravet og om skyldneren, og uvitenheten må være av en viss varighet for at tilleggsfristen på 1 år skal komme til anvendelse. Bestemmelsen omfatter også uvitenhet om skyldnerens oppholdssted, som hindrer kreditor i å gjøre fordringen gjeldende på en formålstjenlig måte. Dersom skyldneren har kjent adresse i utlandet, vil imidlertid fordringshaveren ikke kunne påberope seg tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1. Da vil fordringshaveren i alminnelighet være henvist til å avbryte foreldelse ved å foreta rettergangsskritt i utlandet etter foreldelsesloven § 23.

Rettspraksis har lagt til grunn at nødvendig kunnskap om kravet foreligger når fordringshaver har rimelig foranledning til å gå til søksmål om kravet. Det kreves ikke at fordringshaver kjenner aller sider av kravet eller kravets fulle størrelse, jf. LH 2007 s. 28395 (Hålogaland lagmannsrett):

”Uttrykket « nødvendig kunnskap » innebærer ikke at fordringshaveren må ha oversikt over alle forhold vedrørende kravet, heller ikke oversikt over størrelsen. Kunnskapen må imidlertid være av en slik karakter at fordringshaveren har mulighet for å avbryte foreldelsesfristen på en hensiktsmessig måte. Bestemmelsen beskytter den fordringshaver som på tross av rimelig aktsomhet mangler kunnskap om fordringen eller skyldneren, og som derved ikke har mulighet til å ta skritt for å avbryte fristen, jf. merknad til foreldelsesloven § 10 i Ot.prp.nr.38 (1977-1978). Formuleringer « burde skaffet seg kunnskap » innebærer en viss undersøkelsesplikt for fordringshaveren. Omfanget av de undersøkelser som bør foretas, må vurderes i forhold til kostnadene og muligheten for et positivt resultat, jf. Rt-1993-911, jf. LH-2003-13250”.

Kravet om rimelige undersøkelser og aktsom opptreden er klart uttalt i LH 2005 s. 181850 (Hålogaland lagmannsrett):

”Foreldelsesloven § 10 nr. 1 oppstiller imidlertid en tilleggsfrist for det tilfelle at fordringshaveren ikke har tilstrekkelig kunnskap om fordringens eksistens eller hvem som er skyldner. I slike tilfeller vil foreldelse først inntre ett år etter at fordringshaveren fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om fordringens eksistens eller hvem som er skyldner. I begrepet « nødvendig kunnskap » ligger det at fordringshaveren må sitte inne med slike opplysninger at han har en mulighet til å avbryte foreldelsesfristen på en formålstjenlig måte. For at foreldelsesloven § 10 nr. 1 skal komme til anvendelse, må fordringshaveren ha utvist aktsomhet med hensyn til kunnskapskravet. Formuleringen « burde skaffet seg kunnskap » innebærer en viss undersøkelsesplikt for fordringshaveren”.

Den manglende nødvendige kunnskapen må som utgangspunkt dreie seg om faktiske og ikke rettslige forhold, men rettsvillfarelse om man juridisk sett har en fordring kan også gi rett til tilleggsfrist i tvilstilfeller, men det kreves her normalt noe mer, og Høyesterett har uttalt at det skal mye til, jf. Rt. 2008 s. 1665 (avsnitt 34): ”Ut fra høyesterettsrettspraksis er det ikke utelukket å gi tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10 nr. 1 også ved rettsvillfarelse. Slik jeg oppfatter de to avgjørelsene om spørsmålet, skal det imidlertid mye til, slik det er uttrykt i Rt-2001-905 på side 916. Den forutgående avgjørelsen, Rt-2001-382, der bestemmelsen ble gitt anvendelse, gjaldt de ansatte i en trykkeribedrifts krav på fordeling av midler i et premiefond. Førstvoterende uttalte på side 393, etter først å ha fremhevet at det i den saken var tvilsomt om det dreiet seg om en faktisk villfarelse eller en rettsvillfarelse: « Også manglende kunnskap om rettsregler vil etter omstendighetene kunne gi grunnlag for tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10. nr. 1, iallfall dersom rettsuvitenheten knytter seg til spesialregler som er lite kjent. »”

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)