Som nevnt vil fristenes utgangspunkt, tilleggsfrister og absolutte frister være ulike ut fra om det er et kontraktskrav eller ansvar utenfor kontrakt. Foreligger ansvarsgrunnlag både i og utenfor kontrakt, kan man velge å gjøre kontraktsansvar, erstatningsansvar eller begge ansvarsgrunnlag gjeldende, alt etter hva som vil føre best frem, jf. f.eks. dom i Rt. 2007 s. 1665.

I forarbeidene er det lagt til grunn at skadelidte/fordringshaver alltid kan påberope seg det regelsett som er best i forhold til foreldelse, dersom begge grunnlag kan påberopes, jf. Ot.prp.nr.38 (1977-1978) s. 26:

”Det må her understrekes at selv om det er inngått en avtale mellom skadevolder og skadelidte, behøver ikke dette medføre at erstatningkravet utspringer av kontrakt. Det er ikke noe til hinder for at alminnelige regler om ansvar for skadevolding ved rettsbrudd eller annet utvist forhold også kan anvendes på skadetilfelle hvor det foreligger kontrakt. Dette gjelder både skyldansvaret, arbeidsgiveransvaret, det ulovfestete objektive ansvar og ulike typer lovfestet objektivt ansvar. En annen sak er at kontrakten kan ha betydning for om det i det enkelte tilfelle foreligger ansvar etter disse regler. Etter tilhøva kan det foreligge ansvar for samme skade eller tap både på deliktmessig og kontraktmessig grunnlag. Da vil krav som bygger på ulike ansvargrunnlag, foreldes etter eventuelt forskjellige regler, noe som innebærer at kravet først vil være foreldet når det er foreldet etter begge regelsett. Augdahl: Den norske obligasjonsretts alminnelige del s 126 har innvendinger mot denne løsning, som han finner « mer enn tvilsom ». Departementet mener at det ikke er grunn til å stille en skadelidt som har et erstatningkrav på ett grunnlag, svakere fordi skadevolder også er ansvarlig på annet grunnlag.”

Noen ganger kan det oppstå tvil om kravet har sin grunnlag i eller utenfor kontrakt, eller begge deler. For eksempel ved advokaters ansvar eller annet ansvar etter profesjonansvaret, der det i tillegg til den profesjonelles klanderverdige opptreden også foreligger en kontrakt som kan gi grunnlag for misligholdsbeføyelser – herunder krav om erstatning.

I Ideal-dommen Rt. 2000 s. 679 ble det uttalt at man må se på om eventuell erstatningsbetingende atferd ”mer har karakter av å stå på egne ben – uavhengig av den inngåtte kontrakt”:

”Forholdet kan stille seg annerledes dersom vurderingen av medkontrahentens erstatningsbetingende atferd mer har karakter av å stå på egne ben – uavhengig av den inngåtte kontrakt. Avgjørelsen i Rt-1998-740 der foreldelse av et erstatningskrav mot en advokat på grunn av hans uaktsomme forhold ble bedømt etter § 9, kan være et eksempel på dette.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)