Foreldelse hører inn under pengekravsretten. Lov 18. mai 1979 nr. 18 om foreldelse av fordringer (foreldelsesloven) ) § 1 gjelder for « fordringer på penger eller andre ytelser », og kommer til anvendelse på alle typer pengekrav, krav på leveranser av ytelser, jf. foreldelsesloven § 1 nr. 1.

Det er dermed ikke bare pengefordringer som foreldes etter foreldelsesloven. En fordring på å få overskjøtet en bolig eller en fordring på et lass med poteter kan således foreldes etter foreldelsesloven. Det følger både av juridisk teori og rettspraksis at « andre ytelser » også gjelder løsningsrettigheter. Således foreldes også kjøpsretter og opsjoner normalt 3 år fra de tidligst kunne kreves oppfylt etter loven, jf. Rt. 1999 s. 1755. Foreldelse blir svært ofte et tema i praksis, siden kravshaver mister krav på å få oppfylt fordringen når foreldelse er inntrådt.

Foreldelsesfristen er tre år, jf. foreldelsesloven § 2. Etter hovedregelen i foreldelsesloven § 3 nr 1 løper foreldelsesfristen for kontraktskrav fra den dag da fordringshaveren ”tidligst har rett til å kreve å få oppfyllelse ”, eller fra tidspunktet for mislighold etter foreldelsesloven § 3 nr. 2. For krav om skadeserstatning utenfor kontrakt vil foreldelsesfristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 løpe fra ”den dag da skadelidte fikk eller burde skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden og den ansvarlige”.

Det vil være ulike beregninger av fristens utgangspunkt, eventuell tilleggsfrist for uvitenhet og absolutte frister, avhengig av om fordringen springer ut av kontrakt eller ikke. Man må derfor være klar over at reglene er ulike, dersom man har et kontraktsbasert erstatningskrav/fordring på ytelse eller om kravet bygger på erstatningsrettslige regler utenfor kontrakt, dvs. den såkalte deliktsretten. I tillegg er det egne beregningsregler for foreldelse av forsikringskrav i forsikringsavtaleloven, sjøloven mv.

Hensynene bak foreldelsesreglene er blant annet et ønske om avvikling av utestående krav innen rimelig tid, bevishensyn, rettsikkerhetshensyn (for debitor), innrettelse og prosessøkonomiske hensyn.

Bevishensynet tilsier at når det er gått lang tid vil det ofte være vanskelig å slå fast hva som egentlig har skjedd. Etter lang tid vil også partene innrette seg, og skyldner/skadevolder vil innrette seg på at det ikke eksisterer krav.

Det som taler imot foreldelse av krav, er at fordringshaver skal tape et krav som er reelt og således miste sin rett i henhold til inngått avtale eller ansvarsgrunnlag utenfor kontrakt. Særlig gjør det hensynet seg gjeldende når kreditor ikke kan bebreides for ikke å ha gått til sak tidligere, på grunn av uvitenhet om kravet og ellers god tro. Her har man visse unntak for uvitenhet i foreldelsesloven.

For kontraktskrav kan det gis tilleggsfrist etter foreldelsesloven § 10, men det vil også her løpe en absolutt frist på 10 år for kontraktskrav, slik at et ukjent krav eldre enn 13 år alltid vil være foreldet uansett uvitenhet. For skadeserstatningskrav vil fristen etter foreldelsesloven § 9 nr. 1 løpe fra skadelidte skaffet seg kunnskap om skaden, men her vil det være en 20-års maksfrist fra den skadevoldende handling eller ansvarsgrunnlaget opphørte. Et unntak er etter foreldelsesloven § 9 nr. 2, der det ikke løper noen absolutt 20-års frist kun ved personskade, dersom personskaden skjedde i ervervsvirksomhet og skadevolder burde kjente eller burde kjenne til at det skadegjørende forhold kunne medføre fare for liv eller alvorlig helseskade.

Foreligger ansvarsgrunnlag både i og utenfor kontrakt, kan man velge å gjøre kontraktsansvar, erstatningsansvar eller begge ansvarsgrunnlag gjeldende, alt etter hva som vil føre best frem, jf. f.eks. dom i Rt. 2007 s. 1665. Blant annet vil spørsmålet om man velger grunnlag i eller utenfor kontrakt kunne få betydning for om kravet er foreldet.

Det finnes også særskilte foreldelsesfrister i særlovgivningen for eksempelvis skatte- og avgiftskrav. Særskilte foreldesesregler i særlovgivningen vil gå foran foreldelseslovens regler, ettersom foreldelsesloven etter § 1 nr. 1 bare gjelder ”når ikke annet er lovbestemt”.

Etter foreldelsesloven § 30 presiseres videre at foreldelsesloven står tilbake for andre lovers bestemmelser om særlige foreldelsesfrister og andre særlige bestemmelser om foreldelse av visse fordringer:

”Når det i annen lov er fastsatt særlige foreldelsesfrister eller andre særlige bestemmelser om foreldelse for visse fordringer, gjelder reglene i denne lov i den utstrekning ikke annet følger av den annen lov eller av forholdets egenart”.

Formuleringen ” i den utstrekning ikke annet følger av den annen lov eller av forholdets egenart” medfører at foreldelseslovens regler likevel kan komme inn og supplere særlovgivningen i den grad det passer.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)