Etter at en vare er levert, må forbrukeren betale for varen selv om tingen leveres tilbake, jf. forbrukerkjøpsloven § 42 første ledd.

”§ 42. Retur etter levering Etter at tingen er levert, blir forbrukeren ikke fritatt for å betale kjøpesummen selv om tingen leveres tilbake til selgeren. Betalingsplikten bortfaller likevel a) ved heving b) hvis vilkårene for angrerett etter angrerettloven er oppfylt, eller c) hvis en rett til tilbakelevering følger av avtalen, for eksempel ved at tingen er kjøpt på prøve (hjemlån, deponering). Forbrukeren kan bytte tingen hvis bytterett må anses avtalt eller følger av alminnelige rettsregler”.

Forbrukeren trenger ikke å betale hvis kjøpet heves etter loven, ved angrerett etter angrerettsloven benyttes eller dersom avbestillingsrett er avtalt på forhånd, eller det er gjort avtale om kjøp på prøve, hjemlån deponering, prøveperiode o.l.. Det går an å avtale bedre vilkår enn forbrukerkjøpsloven legger opp til, idet forbrukerkjøpsloven ikke er til hinder for at det avtales vilkår som gir forbruker bedre rettigheter enn loven.

I NOU 1993:27 s. 145 og 146 ble det sagt følgende om hovedregelen i forbrukerkjøpsloven § 42 om at forbruker plikter å betale kjøpesummen etter levering, og hvilke unntak i § 42 annet ledd som gir adgang til retur av varen:

”Første ledd første punktum fastslår hovedregelen om kjøperens plikt til å betale kjøpesummen i disse tilfellene. Bestemmelsen forutsetter at det foreligger gyldig avtale om kjøp. Regelen innebærer selvfølgelig heller ingen innskrenkninger i kjøperens adgang til å påberope seg spesielle grunnlag, eksempelvis læren om bristende forutsetninger eller regelen om lempning av urimelige avtalevilkår i avtaleloven § 36. Annet punktum inneholder så unntakene fra hovedregelen, dvs. de tilfeller hvor kjøperen likevel vil bli fritatt for å prestere sin ytelse. Utvalget har sett det som en fordel at man på denne måten samlet markerer de unntak som er aktuelle. Dette gjelder for det første, som angitt i bokstav a, hvis vilkårene for å heve kjøpet foreligger. Poenget med hevning er nettopp at begge parters hovedplikter i forhold til kjøpet faller bort; man setter så å si en strek over hele avtalen. I bokstav b har utvalget av opplysningshensyn vist til annullasjon som skjer på grunnlag av angrefristlovens bestemmelser. Som det fremgår av utvalgets generelle merknader kapittel V.1.5. foran, har utvalget særskilt vurdert om angrefristlovens bestemmelser burde innarbeides i lovteksten. Utvalget er imidlertid blitt stående ved ikke å ville foreslå dette. Endelig angir bokstav c det selvsagte at hvis tilbakeleveringen skjer på basis av en avtale mellom partene, så vil dette kunne føre til at kjøperen fritas fra plikten til å betale. Utvalget har funnet det hensiktsmessig å angi eksplisitt kjøp på prøve, herunder hjemlån og deponering, som eksempler på avtaler som etter sitt innhold kan falle inn under unntaksregelen. Annet ledd har også primært betydning som en informativ bestemmelse. Den fastslår at kjøperen kan bytte tingen hvis bytterett « må anses å være avtalt eller følger av alminnelige rettsregler ». Det innebærer at utvalget ikke foreslår noen lovhjemmel for selve prinsippet om bytte. Om utvalgets vurdering i den forbindelse vises det til fremstillingen i kapittel V.4.3.5 foran. Som det fremgår, mener utvalget at dagens ordning, som for en rekke bransjers vedkommende innebærer at det foreligger en vid adgang til å bytte tingen, dvs. konvertere kjøpesummen til en annen ting, ivaretar blant annet kravene til fleksibilitet på en rimelig måte i forhold til de berørte bransjer og tingens art. En slik fleksibilitet vil det være vanskelig å opprettholde gjennom en generell lovgivning, slik at en lovfesting av prinsippet vil kunne få den konsekvens at ordningen totalt sett er mindre fordelaktig vurdert ut fra et forbrukersynspunkt”.

Forbrukeren kan bytte tingen hvis det må anses avtalt, eksempelvis hvis det står oppslag ved skranken der varen er kjøpt. Bytterett kan også følge av ”alminnelige rettsregler” som sedvane, men det betyr ikke at bytterett i dag er tillatt automatisk. Noen butikker tilbyr i sin markedsføring åpent kjøp i 30 dager, full returrett, pengene tilbake hvis du ikke er fornøyd osv. En avbestillingsrett vil da være avtalt, og kjøper kan da avbestille og få pengene tilbake, hvis avbestillingen er i henhold til butikkens avtalevilkår. Som oftest vil vilkårene for avbestilling være nedfelt i virksomhetens vilkår. Det vil ofte være en tidsgrense, eksempelvis at man aksepterer avbestillinger gjort senest 24 timer før ankomst, avtalt time mv.

Bytterett kan være avtalt mellom selger og forbruker etter § 42 eller følge av alminnelige rettsregler. Bytterett er idag utbredt og må anses å være sedvane, men ikke sedvanerett og derfor ikke noe forbrukeren kan kreve. For at det skal foreligge forpliktende sedvane for bytterett er det et vilkår om at butikkene oppfatter bytteretten som en rettslig forpliktelse, og det er det ikke alle butikker som gjør.

I tillegg vil man på mange områder ha en avbestillingsrett på sedvanemessig grunnlag. Normalt har man rett til avbestilling av legetime, hotell, togbilletter, fordi det har utviklet seg en vanlig praksis som folk oppfatter som en rettslig forpliktende sedvane. Et annet eksempel er at en klient også etter at oppdraget er iverksatt, har rett til å trekke tilbake et advokatoppdrag som følge av de advokatetiske regler om fritt advokatvalg.

Angrerettloven gir rett til avbestilling av varrer kjøpt på internett og annet fjernsalg eller salg utenfor fast utsalgssted i utgangspunktet innen 14 dager etter at angreskjema med opplysninger er mottatt, jf. angrerettloven § 11. Det kan avtales at angreretten skal gjelde i en lengre periode.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)