Heving innebærer at partenes plikter og rettigheter til å oppfylle etter avtalen faller bort, og at partene plikter å tilbakeføre de ytelser som eventuelt allerede er ytt eller prestert. Begrunnelsen for å kunne heve er blant annet at forbruker som ikke får levert det resultat eller den prestasjon han skal ha etter avtalen, skal kunne komme seg ut av avtaleforholdet, og inngå en ny avtale med en annen som kan oppfylle den.

Utgangspunktet i norsk rett er at avtaler skal holdes. Det er utenfor forbrukerkjøp meget høy terskel for å heve. Forbruker kan imidlertid når mangelen ikke er uvesentlig normalt heve en avtale etter forbrukerkjøpsloven § 32, dersom mangelen ikke avhjelpes av selger innen rimelig tid, og forbruker vil da kunne gå fra avtalen etter at partenes ytelser er tilbakeført:

Ӥ 32. Heving

I stedet for prisavslag etter § 31 kan forbrukeren heve avtalen, unntatt når mangelen er uvesentlig”.

Heving etter bestemmelsen forutsetter at tilsvarende vilkår i forbrukerkjøpsloven § 31 første ledd som for rett til prisavslag om at mangelen ikke har vært rettet eller tingen omlevert innen rimelig tid i samsvar med §§ 29 og 30, må være oppfylt. Det er dermed først når forbruker kan konstatere at avhjelp ikke kan skje, eller det ikke lenger er rimelig å vente på at selger skal klare å gjennomføre avhjelpen, at forbruker får en hevingsrett, forutsatt at mangelen ikke må betegnes som ”uvesentlig”.

I forbrukerkjøp er det derfor en noe utvidet hevingsadgang ved mangler i det leverte i forhold til den noe mer snevre hevingsadgang som foreligger etter kjøpsloven. Den utvidete hevingsadgang i forbrukerkjøp gjelder imidlertid kun ved mangler av en viss størrelse, slik at forbruker ikke kan heve dersom mangelen må betraktes som uvesentlig. Den utvidete hevingsadgang etter at avhjelp ikke vil føre frem, må sees i sammenheng med den rett til omlevering eller retting som forbruker har i forbrukerforhold, og forbrukers forutsetning om at han skal ha alminnelig god vare, med mindre noe annet konkret er avtalt.

Dersom mangelen faktisk ikke avhjelpes gjennom omlevering eller retting av varen, så er det i større utstrekning rimelig at forbruker kan gå fra avtalen, og finne en ny forhandler eller leverandør, dersom selger ikke ønsker eller ikke innen rimelig tid makter å avhjelpe mangelen. Forhandler har stort sett bedre muligheter til å sikre seg mot tapsrisiko ved heving gjennom prisfastsetting og rutiner, enn forbrukers tapsrisiko ved å sitte igjen med mangelfull vare. Det må likevel foretas en konkret og skjønnsmessig helhetsvurdering om heving gir et rimelig resultat.

Vilkåret om at mangelen ikke må være uvesentlig ble etter forarbeidene brukt for å tilsvare at terskelen for å heve skulle være i henhold til forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 5. Forarbeidene nevner i den forbindelse at endringen innebærer en viss utvidelse av hevingsadgangen innenfor forbrukerkjøp. Imidlertid ble det presisert i forarbeidene at man i forhold til om mangelen er uvesentlig også kunne vektlegge de allminnelige prinsipper i en hevingsvurdering, og særlig betydningen for selger ved tilvirkningskjøp, selv om hevingsadgangen nå var noe utvidet ved forbrukerkjøp, jf. Ot.prp.nr.44 (2001-2002) s. 189:

”En vil fortsatt kunne ta utgangspunkt i alminnelige prinsipper for hevingsvurderingen. Ordlyden tar imidlertid høyde for forbrukerkjøpsdirektivet. Den nærmere presisering av hevingsvilkåret må skje ut fra teori og praksis. Meningen med departementets forslag er at det i all hovedsak skal føre til de samme resultatene som foreslått i utvalgets utkast. De momentene som er regnet opp i NOU 1993:27 s. 140, vil naturlig nok være relevante også etter departementets forslag. Utvalget foreslo i § 25 tredje ledd en særlig bestemmelse om vilkårene for heving av tilvirkningskjøp. Kjøperen skulle i slike tilfeller bare kunne heve dersom mangelen medfører at kjøperens formål med kjøpet blir vesentlig forfeilet. Om bakgrunnen for dette forslaget vises det til NOU 1993:27 s. 140 annen spalte. Departementet har ikke tatt inn en slik bestemmelse. Det skyldes først og fremst at bestemmelse ville være problematisk i forhold til forbrukerkjøpsdirektivet artikkel 3 nr. 6. Etter dette må heving av tilvirkningskjøp bedømmes med utgangspunkt i den alminnelige bestemmelsen. Begrunnelsen for spørsmålet om en annen terskel for heving ved tilvirkningskjøp er at heving av gjenstander som er særskilt tilvirket for en person, lettere fører til at selgeren blir sittende med tingen, eller iallfall at det er vanskeligere å få solgt tingen til andre til en god pris, jf NOU s. 140 annen spalte. Etter departementets oppfatning skal slike forhold fremdeles tillegges vekt ved hevingsvurderingen, men det avgjørende blir altså om mangelen er uvesentlig. Særlig ved tilvirkningskjøpene er det nærliggende også å legge vekt på betydningen for selgeren av at heving skjer”

Ved tilvirkningskjøp foreligger ikke etter forbrukerkjøpsloven noe unntak gjennom en formelt snevrere hevingsadgang, men dersom tilvirkningselementet innebærer at selger blir sittende igjen med en vare som ikke kan videreselges og som volder store tap, kan konsekvensene for selger etter omstendighetene tale mot heving, basert på alminnelige kontraktsrettslige prinsippet, forutsatt at det er mer rimelig at forbruker sitter igjen med tingen mot å kreve prisavslag og erstatning.

Dersom mangelen gjelder en del av tingen, kan forbrukeren heve for denne delen, jf. forbrukerkjøpsloven § 57 første ledd første punktum. Når kontraktsbruddet er vesentlig for hele kjøpet, kan hele avtalen heves etter forbrukerkjøpsloven § 57 første ledd annet punktum:

”§ 57. Kontraktsbrudd ved del av tingen Omfatter selgerens kontraktsbrudd bare en del av det solgte, gjelder reglene om mangler og forsinkelse i kapittel 5 og 6 i loven for denne delen. Forbrukeren kan heve kjøpet i sin helhet når kontraktsbruddet er vesentlig for hele kjøpet. Må selgeren etter forholdene antas å ha avsluttet sin levering enda ikke alt er levert, gjelder reglene om mangler”.

Enkelte ytelser leveres etter hvert og er løpende ytelser, slik som abonnement, bokklubber, kosttilskudd på postordre osv. Det vil da i tillegg til eventuelt å heve delleveransen, eventuelt også være aktuelt for forbruker å heve for senere leveranser (såkalt heving ex nunc – heving fremover i tid). Forbrukerens hevingsrett når det skal leveres etter hvert er regulert i forbrukerkjøpsloven § 58:

”§ 58. Forbrukerens hevingsrett når det skal leveres etter hvert Skal selgeren levere etter hvert, og det er kontraktsbrudd ved en enkelt dellevering, kan forbrukeren heve for denne leveringen etter reglene om heving. Gir kontraktsbruddet forbrukeren god grunn til å regne med at det vil inntre kontraktsbrudd som vil gi hevingsrett ved senere leveringer, kan han eller hun på dette grunnlaget heve for slike leveringer dersom det skjer innen rimelig tid. Dersom forbrukeren hever for en enkelt levering, kan han eller hun samtidig heve kjøpet for tidligere eller senere leveringer som på grunn av sammenhengen mellom leveringene ikke vil kunne brukes til formål som partene forutsatte på avtaletiden”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)