I forbrukerkjøpsloven § 54 annet ledd er det gitt hjemmel til å sette ned erstatningen (såkalt lemping) ”dersom den vil virke urimelig for den ansvarlige parten ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i lignende tilfeller, og forholdene ellers”.

Lemping er at et erstatningsbeløp settes ned av rimelighetshensyn, dersom erstatning virker urimelig, for den ansvarlige part ut fra tapets størrelse i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og forholdene ellers. Hovedregelen er at den erstatningspliktige skal betale erstatning, og i praksis skjer det svært sjelden at et erstatningsansvar lempes. Den klare hovedregelen må derfor være at erstatningsansvaret ikke skal lempes når vilkårene for erstatning først er oppfylt, selv om det er adgang til å legge vekt på kjøpets art og at det er en privatperson som er erstatningsansvarlig, jf Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s. 129. Det kreves klar urimelighet, og lemping vil nok bare være aktuelt dersom erstatningsansvaret er urimelig tyngende og i tillegg er et resultat av uforutsigbare følger av kontraktsbruddet. Lemping kan skje helt eller delvis etter en helhetlig skjønnsmessig vurdering. Momenter i en lempingsvurdering vil blant annet kunne være kjøpets art, styrkeforholdet mellom parene, årsaken til kontraktsbruddet, graden av skyld, skadelidtes opptreden (tapsbegrensningsplikt, økt risikoen for kontraktsbruddet mv.) forsikringsmulighetene til skadelidte og tapets størrelse.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)