Tilbakeholdsrett er i forbrukerkjøp at forbruker holder tilbake hele eller deler av avtalt kjøpesum til sikkerhet for den mangel eller forsinkelse som ligger ved tingen. Dersom det foreligger mangel eller forsinkelse, vil forbruker ha rett til å beholde så stor del av eventuelt ubetalt kjøpesum som er nødvendig for å ha sikkerhet for kravet mot selger, og forbruker vil dermed ikke misligholde ved å benytte seg av tilbakeholdsretten.

Tilbakeholdsretten gjelder rent praktisk før forbruker har betalt hele kjøpesummen. Etter at forbruker har betalt hele kjøpesummen, må eventuell tilbakeføring av det innbetalte skje gjennom heving av avtalen eller avtale om tilbakelevering. Dersom forbruker har betalt noe, men ikke alt, så kan forbruker holde tilbake så stor del av kjøpesummen som gir betryggende sikkerhet for kravet. Hovedregelen for tilbakeholdsrett ved mangler er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 28

”§ 28. Tilbakeholdsrett Forbrukeren kan holde tilbake betalingen for å dekke krav som følge av mangelen, men ikke åpenbart mer enn det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet”.

Ved forsinkelse har forbruker en generell tilbakeholdsrett til sikkerhet for krav som følge av selgerens forsinkelse. Hjemmelen for tilbakeholdsrett for forsinkelse er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 20:

”§ 20. Tilbakeholdsrett Forbrukeren kan holde tilbake betalingen for å dekke krav som følge av selgerens forsinkelse, men ikke åpenbart mer enn det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet”.

Formålet med tilbakeholdsretten er at selger skal oppleve et visst press til å oppfylle sin ytelse på korrekt måte overfor forbruker, også slik at forbruker ikke skal tape penger og likviditet på å ha prestert sin forpliktelse, uten å få den avtalte ytelse igjen. Gjendisighetsbetraktninger og prinsippet om ytelse mot ytelse er sentrale for begrunnelsen for at forbruker da vil kunne holde tilbake egen ytelse (normalt kjøpesummen), så lenge pengene ikke allerede er betalt fullt ut. Da vil forbruker måtte kreve å få hele eller deler av pengene tilbake gjennom krav om heving, prisavslag eller erstatning, eller eventuelt å kreve avhjelp (omlevering eller retting) for å få tingen tilbake uten mangler.

Ved kredittkjøp har ikke forbruker oppfylt sin del av kjøpesummen før forbruker har oppfylt betingelser som er knyttet til kredittdelen av kjøpsavtalen. Tilbakeholdsretten for kjøpesummen gjelder derfor normalt ikke ved kredittkjøp, men forbruker kan likevel påberope seg andre rettigheter etter kredittkjøpsloven § 8, jf. NOU 1993:27 s. 117:

“Regelen i første ledd, jf. også annet ledd, får altså ikke anvendelse hvis det foreligger avtale om kreditt. Det innebærer jo nettopp et avvik fra prinsippet om ytelse mot ytelse. I kjl. 1988 § 10 første ledd er det i tillegg til kredittalternativet også tatt inn « henstand med betalingen ». Utvalget har ikke funnet det nødvendig med en tilsvarende tilføyelse i utkastet. Etter utvalgets syn representerer henstand den enkleste formen for kreditt vi kjenner, og utvalget legger til grunn at henstandstilfellene faller inn under kredittbegrepet i bestemmelsen. Hvis forbrukeren ikke har oppfylt betingelser som er knyttet til kredittdelen av kjøpsavtalen, må konsekvensen være at selgeren må kunne falle tilbake på hovedregelen om gjensidighet. Som eksempel kan nevnes at kjøperen ikke har skaffet slik kausjon eller bankgaranti til sikkerhet for oppfyllelsen av kredittdelen på kjøpesummen slik han skulle. Annen form for sikkerhet, eksempelvis utstedelse av veksel, er ikke praktisk i forbrukerkjøp som en følge av forbudet i kredittkjøpsloven § 9. Overtredelse av forbudet er straffbart, jf. samme lovs § 31. Utvalget viser i denne forbindelse også til kjl. 1988 § 48 annet ledd. En har ikke funnet det nødvendig å ta inn en tilsvarende bestemmelse i forslaget til forbrukerkjøpslov. Kjl. 1988 inneholder i § 10 annet ledd en bestemmelse om at selgeren i sendekjøp har plikt til å sende tingen, men han kan hindre at kjøperen får rådigheten før kjøpesummen betales. Bestemmelsen er gitt fordi prinsippet i første ledd ellers ville « ført til at det ikke var mulig å avvikle kjøpet », jfr. Ot.prp.nr.80 s. 56. All den stund utvalget fremmer forslag om at levering først skjer når tingen mottas av kjøperen, som et generelt prinsipp også for sendekjøpenes vedkommende, mener utvalget at det følger av første ledd at selgeren ikke kan unnlate å sende tingen. Men som en konsekvens av prinsippet om ytelse mot ytelse, vil selgeren kunne hindre at kjøperen får besittelsen hvis kjøperen ikke samtidig betaler kjøpesummen. Utvalget har derfor ikke innarbeidet en bestemmelse tilsvarende kjl. 1988 § 10 annet ledd i forslaget”.

Innenfor forbrukerkjøp vil man derfor snakke om en såkalt detensjonsrett, dvs. at forbruker holder tilbake hele eller deler av kjøpesummen til sikkerhet for sitt mangelskrav som følge av selgers kontraktbrudd. Tilbakeholdsretten er således en form for sikkerhetsrett, for å forhindre tap hos forbruker. Forbruker vil da simpelthen ha rett til å la være å prestere sin forpliktelse – kjøpesummen - inntil riktig prestasjon kommer fra selger foreligger i henhold til avtalen. Tilbakeholdsretten opphører imidlertid når selger faktisk har levert i henhold til avtalen. Fortsatt tilbakeholdsrett vil da være et mislighold fra forbrukers side, slik at retten til å holder tilbake egen ytelse kun vil vare så lenge selger misligholder/mangelen foreligger ved tingen.

Det følger av både forbrukerkjøpsloven §§ 20 og 28 at forbruker ikke kan holde tilbake ”åpenbart mer enn det som vil gi betryggende sikkerhet for kravet”. Forbruker kan dermed eksempelvis ikke bruke krav om tilbakeholdsrett som begrunnelse for å nekte å betale for en hel leveranse, dersom det kun er en avgrenset del av denne som er mangelfull. Dersom kravet bare gjelder en del, vil forbruker ha tilsvarende tilbakeholdsrett for en forholdsmessig del.

Lojalitetspliktene tilsier at dersom forbruker ønsker å benytte seg av en tilbakeholdsrett, så skal man straks varsle den annen part. Forbruker må således reklamere innen lovens frister for å kunne påberope seg tilbakeholdsrett. Forbruker kan eksempelvis ikke i ettertid imøtegå en tvist om betaling med selger, gjennom å påberope seg en tilbakeholdsrett på grunn av mangler som tidligere ikke er er påberopt.

Å holde tilbake egen ytelse er også aktuelt ved forventet mislighold på grunn av konkurs eller annet. Å prestere egen ytelse når forbruker vet at selger vil misligholde avtalen, vil unødig innebære risiko for tap for forbruker. Her gjelder for øvrig reglene i lov 13. mai 1988 nr. 27 om kjøp §§ 61 og 62, jf. forbrukerkjøpsloven § 55.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)