Etter forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd er det en absolutt frist for å reklamere på to år etter at forbrukeren overtok tingen, men likevel fem år dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år. Etter at den absolutte frist er gått ut, vil ikke forbruker kunne gjøre gjeldende noen krav lenger, og den absolutte frist setter således yttergrensen for hvor lenge selger vil kunne være ansvarlig for mangler ved tingen. Ved forsinkelse vil ikke den absolutte frist ha begynt å løpe, siden fristen begynner å løpe fra forbruker overtok tingen.

Ved oversitting av en absolutt frist, er hovedregelen at mangelskravet er for gammelt og ikke kan gjøres gjeldende, uansett om mangelen har vært der siden overtakelse av kontraktsgjenstanden og man ikke har oppdaget den tidligere. Et generelt unntak er likevel dersom selger gjennom avtalt garanti har påtatt seg ansvaret for lenger tid, eksempelvis at man gir ti års garanti på tingen.

Den absolutte fristen for å reklamere er nedfelt i forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd:

”Reklamasjon må senest skje to år etter at forbrukeren overtok tingen. Dersom tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre, er fristen for å reklamere fem år. Dette gjelder ikke så langt selgeren ved garanti eller annen avtale har påtatt seg ansvar for mangler i lengre tid. Fristene etter første og annet punktum gjelder heller ikke dersom det foreligger en mangel etter § 15 annet ledd bokstav g.”

Toårsfristen gjelder alle varer, bortsett fra varer som er raskt forgjengelige, slik som mat. Femårsfristen vil typisk gjelde elektriske artikler, herunder hvitevarer, de fleste møbler, deler på biler som ikke er slitedeler mm.

Den absolutte fristen begynner å løpe etter at forbrukeren overtok tingen, hvilket vil si ved ”risikoens overgang”, jf. forbrukerkjøpsloven § 14. At risikoen går over betyr at forbruker må betale for varen, selv om den skulle bli ødelagt (gitt at det ikke er selgers feil), jf. forbrukerkjøpsloven § 13. Hvis forbrukeren unnlater å overta noe som er stilt til hans eller hennes rådighet, vil risikoen fortsatt ha gått over i forhold til mangler ved tingen i seg selv(eksempelvis forråtnelse), jf. forbrukerkjøpsloven § 14. Man kan altså ikke omgå fristreglene ved å nekte å overta en vare.

Den absolutte fristen i forbrukerkjøp er som nevnt for vanlige varer to år, men fem år dersom varen ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lenger enn to år, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd. Spørsmålet som dukker opp er når en vare har fem års absolutt reklamasjonsfrist, det vil si når er en vare ment å vare vesentlig lengre enn to år? I forarbeidene til forbrukerkjøpsloven Ot. prp. nr. 44 (2001-2002) side 182 ble det lagt følgende til grunn om en gjenstands varighet:

”Departementet vil understreke at det med varighet menes hvor lenge tingen kan fungere tilfredsstillende, i hovedsak på den samme måten som tidligere. At tingen blir utidsmessig på grunn av den teknologiske utviklingen er som utgangspunkt uten betydning. At tingens yteevne reduseres over tid eller at kravene til vedlikehold øker, er heller ikke tilstrekkelig til å si at tingen ikke er ment å vare så lenge.”

Imidlertid kan forventningene til en vares holdbarhet forandre seg over tid. Som følge av at spesielt elektroniske produkter har blitt billigere, har det dukket opp spørsmål om forventningene til hvor lenge et produkt skal vare kan endre seg. Et eksempel har vært om mobiltelefoner skal vare vesentlig lenger enn to år, som var oppe i Rt. 2007 s. 1274. I Mobildommen i Rt.2007 s.1274 la Høyesterett til grunn at det var den vanlige bruken som skulle legges til grunn for å fastsette holdbarheten og ikke den ideelle. I forhold til hvor lenge mobilen var ment å vare, måtte en objektiv vurdering av forbrukerens forventninger til levetiden legges til grunn. Siden en mobiltelefon var ment å vare vesentlig lenger enn to år, gjaldt femårsfristen. Høyesterett la der til grunn at en mobiltelefon i gjennomsnitt byttes annethvert år, men kom likevel til at en mobiltelefon måtte forventes å vare vesentlig lenger enn to år (avsnitt 34 og 35):

”Jeg er enig i at når man skal fastlegge produktets varighet, kan det ikke tas utgangspunkt i den ideelle bruk. Etter forbrukerkjøpsloven § 27 annet ledd annet punktum er det varigheten ved « vanlig bruk » som skal legges til grunn. Mobiltelefonen er en daglig bruksgjenstand for en stor del av landets befolkning. Den blir oftest medbrakt både i arbeid og i fritid og under skiftende ytre forhold. Det er derfor grunn til å tro at den i større grad vil bli utsatt for ytre påkjenninger enn mer stasjonære produkter. Slik jeg leser Mobilvettreglenes opplysning om normal levetid, er det imidlertid tatt hensyn til den slitasje som en slik bruk av mobiltelefonen vil føre med seg. Det er videre hevdet at man ved vurdering av normal holdbarhet ikke helt kan se bort fra den gjennomsnittlige utskiftingstakten på mobiltelefoner, siden denne vil påvirke det kvalitetsnivå produsentene vil legge seg på. Jeg har forståelse for synspunktet, men finner at også dette momentet er hensyntatt når det opplyses at normal varighet er tre til fire år”.

At elektroniske produkter normalt har levetid på mer enn to år, ble også slått fast i Rt. 1998 s.774 (Videospillerdommen), der IR-mottageren til en videospiller var defekt. Kjøper krevde reparasjonskostnader erstattet og fikk medhold.

I de tilfeller hvor reparasjonen tar mer enn en uke, vil forbrukeren til en viss grad være kompensert med en lånegjenstand. I tilfeller hvor en vesentlig del av gjenstanden er byttet ut, taler forarbeidene for at det skal løpe en ny reklamasjonsfrist på varen etter reklamasjonen.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)