Etter forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd har forbruker en ”relativ” frist for reklamasjon ”innen rimelig tid” fra forbruker fikk vite eller burde vært klar over misligholdet, men likevel minimum to måneder fra da mangelen faktisk ble oppdaget. Den relative frist løper innenfor den absolutte frist, som angis nedenfor.

Forbrukeren må reklamere til selgeren om at tingen har mangel og hva mangelen går ut på ” innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget den”, jf. forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd.

Den relative fristen ”innen rimelig tid” er skjønnsmessig. Dette henger sammen med at forbrukerkjøpsloven skal gjelde for mange ulike typer varer og det er vanskelig å operere med en bestemt frist for alle slags varer. Fristen for å fremsette reklamasjon er imidlertid innenfor forbrukerkjøp aldri mindre enn to måneder fra da forbrukeren oppdaget mangelen. Fristen løper etter forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd annet punktum fra det tidspunktet da forbrukeren oppdaget mangelen eller burde ha oppdaget den. I Rt. 2002 s. 696 ble det slått fast at leveringstidspunktet er avgjørende for når forbruker tidligst kan oppdage mangelen.

I enkelte tilfeller kan et mangelskrav også være i behold etter at 2 måneders fristen er oversittet, idet det alltid vil være en konkret vurdering hva som skal anses som ”rimelig tid”. Forhold som mulighetene til å oppdage mangelen, sykdom hos kjøperen, vanskelig å finne adresse til selger etter flytting og andre forhold vil kunne innebære at man likevel ligger innenfor den relative frist. Imidlertid vil tidsmomentet spille en større rolle, ved at man klarligvis vil øke sjansen for at man har reklamert for sent jo lenger tid som går utover 2 måneder. I saker for Forbrukertvistutvalget er det likevel sjelden at mangelskrav blir avvist på grunn av for sen reklamasjon, selv om dette ofte anføres fra selgers side. I Ot.prp.nr.80 (1986-1987) s 80 er det sagt følgende om hva som vil være ”rimelig tid” ved forbrukerkjøp:

”I forbrukerkjøp vil individuelle forhold som f.eks bortreise eller sykdom lettere få betydning”.

Imidlertid vil forbrukeren alltid ha to måneder på seg fra han faktisk oppdaget mangelen, uavhengig av når forbruker burde ha oppdaget den. Dersom et produkt blir liggende i pakken i mer enn to måneder før forbrukeren åpner den og det viser seg at bruksanvisningen ikke fulgte med, har forbrukeren fortsatt en frist på to måneder til å reklamere fra mangelen ble oppdaget. Forbrukeren har da reklamert tidsnok, selv om dette ikke er innen rimelig tid. Forbrukeren har med en slik frist på 2 måneder større rettigheter enn ved kjøp utenfor forbrukerforhold, som reguleres av kjøpsloven. I Ot.prp.nr.44 (2001-2002) er det sagt følgende om to måneders-fristen på s. 179:

”To måneders fristen starter å løpe på det tidspunktet forbrukeren oppdager mangelen. Det er ikke tilstrekkelig for friststart at forbrukeren burde ha oppdaget mangelen. En annen sak er at forbrukeren kan ha lengre reklamasjonsfrist enn to måneder regnet fra han burde ha oppdaget mangelen, jf nedenfor. Det kan by på bevisproblemer å avgjøre når forbrukeren faktisk oppdaget mangelen. Kriteriet må tolkes i lys av at det må stilles mindre krav til en forbruker enn til mer profesjonelle kjøpere”.

Fristen starter å løpe selv om kjøperen ikke har kunnskap om mangelens fulle omfang, herunder hvilke krav han eller hun vil gjøre gjeldende, eksempelvis ved manglende oversikt over omfanget av et eventuelt erstatningskrav mot selgeren. Straks forbrukeren er klar over at varen er mangelfull, skal han således reklamere innenfor to måneders fristen eller innenfor det som for øvrig vil måtte ansees som rimelig tid.

Av bevishensyn bør en reklamasjon gjøres skriftlig for å dokumentere både at det er reklamert, og tidspunktet for reklamasjonen. En e-post vil være god nok dokumentasjon i forbrukerkjøp. Det er likevel ingen formelle formkrav til en reklamasjon. I en dom fra Borgarting lagmannsrett LB 2008 s. 77984 ble det lagt til grunn at en muntlig reklamasjon er tilstrekkelig, dersom forbruker kan sannsynliggjøre slik muntlig reklamasjon:

”Det følger av forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd at forbrukeren må reklamere « innen rimelig tid etter at han eller hun oppdaget eller burde ha oppdaget » mangelen. I annet punktum er det slått fast at fristen aldri er kortere enn to måneder fra dette tidspunktet. Etter annet ledd må reklamasjon senest skje to år etter at kjøperen overtok tingen, med mindre tingen eller deler av den ved vanlig bruk er ment å vare vesentlig lengre. I så fall er den absolutte fristen for å reklamere fem år. Reklamasjonen må gi selgeren melding om at forbrukeren vil påberope seg mangelen, men det er ikke nødvendig at forbrukeren spesifiserer hvilket eller hvilke krav han eller hun vil gjøre gjeldende. Etter ulovfestet rett kan forbrukerens rettigheter gå tapt som følge av passivitet etter at det har skjedd nøytral reklamasjon. Når det er flere mangler ved tingen, må reglene om friststart, fristens lengde og krav til reklamasjonens innhold m.v. følges for hver av manglene. Retten legger til grunn at det høsten 2003 ble reklamert både i forhold til at varmepumpene skulle ha inverter og at den ene varmepumpen bråkte mer enn normalt. Videre ba Ragdal allerede ved monteringen om å få bruksanvisning på et nordisk (eller skandinavisk) språk, og både hun og faren spurte etter dette flere ganger etterpå. Lagmannsretten finner at det i utgangspunktet er reklamert i tide på disse punktene. Bademiljø VVS Montering AS har imidlertid anført at det forholdet at varmepumpen ikke hadde inverter, og at det ikke fulgte med bruksanvisning på nordisk språk, må anses akseptert i og med at Marianne Ragdal trakk klagen fra Forbrukerrådet i november 2005. Retten går ikke nærmere inn på dette forholdet. Det anses tilstrekkelig å vurdere reklamasjonen knyttet til driftsproblemene. Lagmannsretten legger til grunn at Ragdal reklamerte muntlig på de driftsproblemene hun opplevde med varmepumpene utover vinteren og våren 2004, og at det skjedde innenfor to måneders fristen i forbrukerkjøpsloven § 27 første ledd annet punktum. Marianne Ragdal har forklart at hun reklamerte per telefon, mens faren har opplyst at han dro innom forretningen flere ganger og opplyste om de driftsproblemene som datteren hadde. Selv om Marianne Ragdal i retten ikke kunne tidfeste telefonsamtalene, virker det samlet sett sannsynlig at disse fant sted og at hun der tok opp de vanskelighetene hun opplevde og ba om hjelp til å få det utbedret. Hun sier at hun følte at hun ikke ble tatt alvorlig, noe som underbygges av forklaringene til Liv Therkelsen og Harry Ragdal. I den forbindelse vises det også til Haakon Bang-Olsens forklaring, der det fremkom at han var « møkka lei » hele saken på nyåret 2004”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)