Selgeren kan også ta mer spesifikke forbehold, hvilket vil kunne få betydning for om det foreligger opplysningssvikt. Generelt sett skal det svært mye til for at det foreligger opplysningssvikt om noe som selger spesifikt har tatt forbehold om, og oppfordret kjøper til å undersøke nærmere. Dersom det også er tatt spesifikke og konkrete forbehold, vil det skjerpe undersøkelsesplikten. Generelt sett kan man si at jo mer konkret og spesifisert et forbehold er, jo mer bør kjøper undersøke de forholdene det er tatt forbehold mot.

Jo klarere og mer konkrete forbeholdene er, jo større krav til aktsomhet stilles til kjøper for å undersøke akkurat det forbeholdet gjelder. I Rt. 1987 s. 1486 hadde selger tatt klare forbehold om en tomts beskaffenhet, spesielt at det kunne bli påkrevet med spesiell fundamentering. Høyesterett uttalte da følgende:

“Med de forbehold som her er tatt - generelt og spesielt for Kapellveien 35 - måtte tomtekjøper være forberedt på at fundamenteringen på tomta kunne reise særlige problemer, også av det omfang som realiserte seg i denne saken”.

Rt. 2002 s. 1425 (Bukkebo-dommen) er også relevant i forhold til mer konkrete forbehold, ettersom det spesifikt var opplyst om vanninntregning i kjeller. Høyesterett kom da til på s. 1430 og 1431 at selgers relativt konkrete opplysninger om fuktskader og konstruksjonsfeil medførte at vannintregningen ikke utgjorde en mangel i forhold til det avtalte:

“Som det fremgår av det jeg har sitert fra salgsoppgaven og taksten, hadde takstmannen skrevet at vanninntrengningen « ... antas å skyldes feil i konstruksjonen med dreneringen ». Kjøperne oppgir at de oppfattet dette som at det var drenert, men ikke på riktig måte. Den samme oppfatningen gir takstmannen selv uttrykk for i sin forklaring for Høyesterett. Et annet sakkyndig vitne mener at uttrykket også omfatter de feilene som faktisk er blitt avdekket. Jeg ser ikke grunn til å gå nærmere inn på dette. I salgsdokumentene var det i alle fall opplyst om en feil som gav grunn til bekymring, og kjøperne hadde fått en rekke oppfordringer til å foreta nærmere undersøkelser med hjelp av sakkyndige. Det er ubestridt at slike undersøkelser ville klarlagt årsaken til vanninntrengningen, og dermed også hva utbedring ville koste. Når kjøperne likevel ikke innhentet tilstandsrapport eller liknende, og heller ikke tok noe forbehold da de inngikk avtalen, må de selv bære risikoen for at feilene viste seg å være en del mer omfattende enn de hadde antatt. Jeg legger her til at jeg er enig med de ankende parter i at man bør prøve å nå frem til en forståelse av avhendingsloven som hindrer rettstvister. Jeg nevner at det at selgeren hadde tegnet eierskifteforsikring, etter min mening ikke har betydning for hva som skal anses som en mangel, jf. blant annet Krüger: Norsk kjøpsrett, 4. utgave side 249. Min konklusjon er dermed at feilene ved vestveggen ikke representerer noen mangel i avhendingslovens forstand”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)