Produktansvaret er et produsentansvar, der produsenten hefter for skader som skyldes at produktet ikke svarer til de sikkerhetskrav som tilsvarende produkter med rimelighet kan forventes å ha. Produktansvaret er i dag lovfestet i produktansvarsloven. Tidligere bygget produktansvaret på ulovfestet rett.

Loven gjelder det erstatningsansvar en produsent har for skade som voldes av produkt framstilt eller satt i omsetning som ledd i hans yrke, ervervsvirksomhet eller dermed likestilt virksomhet, jf. §1-1. Loven begrenser ikke retten til å kreve erstatning på annet grunnlag – som culpa mv. Erstatningen er begrenset med et fradrag på kr. 4.000,- fra skadevolders side, jf. § 2-3 tredje ledd.

Produkt omfatter alle slags varer og løsøre, enten det er naturprodukt eller industriprodukt, råvare eller ferdigprodukt, delprodukt eller hovedprodukt, også om produktet er innføyd i annet løsøre eller i fast eiendom, jf. produktansvarsloven § 1-2). Også elektrisitet og avfall som er satt I omsetning regnes som et produkt etter loven.

Produktansvaret dekker enhver skade produktet gjør på en person, eller på ting når tingen var ment for eller ble brukt til privat bruk, jf. § 2-3. Produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr. 104 kommer ikke til anvendelse på tingskade, når det er tale om kjøp mellom næringsdrivende, jf. produktansvarsloven § 2-3 nr. 1 bokstav b. Ansvaret vil da bygge på kontraktsrettsige regler se Rt. 2004 s. 675 (Agurkpinne). Produktansvaret dekker ikke skade på produktet selv, da dette reguleres av kjøpsloven og kontraktsretten, jf. § 2-3 nr. 2. Dersom produktet gjør skade på andre ting enn produktet selv, kan man velge om man vil bruke produktansvaret eller kontraktsrettslige regler.

Enhver som har tilvirket (laget) produktet vil være ansvarlig som produsent, men også en forhandler eller importør kan bli ansvarlig etter lovens § 1-3. Dersom produktet er laget i utlandet, vil importør ansees som produsent etter loven, jf. § 1-3 (e). Videre vil enhver som frambyr et produkt som sitt eget gjennom eget navn osv. være produsent, jf. § 1-3 (b). Forhandlere vil også anses som produsenter, når produsenten ikke lar seg spore opp, samt for forhandlere av ubearbeidet naturprodukt fra jakt, fiske, sanking eller fangst, som er samlet inn av noen som ikke kan ansees som produsent, jf. § 1-3 c og d. Forhandler av importert produkt kan også bli ansvarlig som produsent, dersom ikke importørens eller mellomliggende salgsledds navn og adresse her i riket blir oppgitt innen rimelig tid, jf. jf. § 1-3 (f).

Produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr. 104 pålegger en produsent ansvarsgrunnlag for å erstatte skade som hans produkt volder. Dersom eksemplaret av produktet har gjort skade, og skaden skyldes at produktet ikke har bydd på forventet sikkerhet, foreligger såkalt sikkerhetsmangel. Loven definerer at en sikkerhetsmangel foreligger såfremt et skadevoldende produkt « ikke byr den sikkerhet som en bruker eller allmennheten med rimelighet kunne vente, jf. § 2-1.

Om produktet har sikkerhetsmangel eller ikke tar utgangspunkt i forventningene til bruken av produktet. Dersom produktet ikke byr på den sikkerhet som en forbruker med rimelighet kunne forvente, vil det foreligge såkalt sikkerhetsmangel, dersom det har oppstått en skade. I vurderingen av om det foreligger sikkerhetsmangel vil man ta utgangspunkt i de sikkerhetskrav som oppstilles i lover, forskrifter og bransjenormer, samt hva som kan forventes av tilsvarende produkter. Markedsføringen og de nærmere egenskapene til produktet vil også kunne si en del om hva slags sikkerhetsegenskaper en bruker med rimelighet vil kunne forvente fra produktet. Forarbeidene nevner også målgruppen for produktet og produktets samfunnsnytte, og viser for eksempel til de forventninger som må stilles til eksempelvis leketøy.

Utgangspunktet er at produktet må være ufarlig og så trygg som forventet ved vanlig bruk, med mindre produktets skadevoldende egenskaper er allment kjent (f.eks. at man kan få kreft av å røyke) eller at en kniv kan være skarp. Det er klart at skiprodusenter ikke kan være ansvarlige for skiulykker i sin alminnelighet, selv om produsentene kunne lagd ski slik at de ikke oppnådde noen særlig hastighet. Et slikt krav vil ikke oppfattes som rimelig, også fordi man kjenner til den risiko skigåing generelt medfører. Annerledes kunne det imidlertid vært om en produksjonsfeil medførte at ikke bindinger utløste seg når de skulle, da man har forventninger om at det er nettopp det en slik skibinding skal kunne gjøre. En nærmere vurdering er gitt i forarbeidene Ot.prp.nr.48 (1987-1988) s. 126:

“Ansvargrunnlaget i lovutkastet oppstiller en objektiv og idealisert norm for vurderingen av produktets sikkerhet. Kriteriene refererer seg til forventningene hos den typiske bruker av produktet og hos det alminnelige publikum som utsettes for den risiko produktet frambyr. Den konkrete brukers egne subjektive forventninger til produktets sikkerhet, er således ikke avgjørende. Dette utelukker likevel ikke at produktet kan ha en sikkerhetmangel i forhold til en gruppe av brukere, men ikke i forhold til andre. Dette kan være tilfelle ved produkter som kan brukes av såvel personer med profesjonell fagkunnskap om produktet som av vanlige, mer ukyndige forbrukere. Det samme gjelder ved produkter som er ment å anvendes av voksne, men hvor det også kan være naturlig at de kommer i hendene på barn. Bestemmelsen utelukker heller ikke ansvar der ett og samme produkt tilfredstiller sikkerhetforventningene hos den konkrete bruker, men samtidig lider av en sikkerhetmangel i forhold til andre skadelidte (« allmennheten »), jf Innst s 186. Det må videre nevnes at det er det sikkerhetnivå som den aktuelle brukergruppe eller allmennheten faktisk venter, som er avgjørende for ans var vurderingen. Det er således ikke de forventninger som en fagmann med kunnskap om produktets sikkerhet og den tekniske vitskapelig utvikling mener brukeren med rette bør ha til produktet”.

Det er uten betydning om produsenten er å bebreide eller ikke. Vurderingen av sikkerhetsmangel skjer objektivt ut fra de objektive generelle egenskaper til sikkerhet, pålitelighet og trygghet et slikt produkt bør ha, jf. Ot.prp.nr.48 (1987-1988) s. 125:

”Det sentrale innhold i bestemmelsen er at ansvargrunnlaget er frigjort fra en vurdering av produsentens forhold. Det er i steden knyttet til egenskaper ved produktet samt til den sikkerhet en bruker eller allmennheten med rimelighet kan vente av vedkommende produkt. Produsentens subjektive forhold er i denne forbindelse uten betydning. De momenter som inngår i ansvarsvurderingen etter den tradisjonelle skyldregel, er prinsipielt uten betydning for bedømmelsen av om det foreligger en sikkerhetmangel. Produktet kan m a o ha en sikkerhetmangel selv om produsenten har gjort hva man med rimelighet kan forlange av ham for å hindre at skade inntrer, ja selv om det er teknisk umulig å hindre at produktet fra tid til annen volder skade. Det spiller således prinsipielt ingen rolle om produsenten kunne og burde ha forebygget skaden. Også de « mandagseksemplarer » som statistisk sett forekommer i selv den best tilrettelagte produksjonsprosess, vil etter dette alminneligvis være omfattet av produsentens ansvar. Dette gjelder også selv om den voldte skade som sådann ikke var konkret påreknelig, idet det bare er den upåreknelige bruk som i tilfelle kan lede til ansvarfrihet, se første ledd annet punktum”.

En forløper til produktansvaret ble fastslått på subjektivt grunnlag i Rt. 1950 s. 1091 « Rulle-dommen,” der en liten gutt på to år fikk hånden sin inn i tannhjulene på en gammel vaskerulle og mistet to fingre. Spørsmålet var om gutten kunne kreve erstatning fra rullens produsent, siden rullen manglet deksel som gjorde at fingrer lett kunne komme inn i tannhjulsdrivene. Produsenten påberopte seg at andre produsenter også hadde tilvirket og solgt ruller som ikke var bedre sikret enn den foreliggende rullen. Høyesterett uttalte her:

“Om det forholder seg som av firmaet her anført, viser det etter min mening bare at heller ikke disse andre firmaer kan ha gjennomtenkt tilstrekkelig hvilke sikkerhetsforanstaltninger nødvendigvis må kreves, når rullen skal brukes i bygg, bebodd av private familier, og særlig når rullen skal være til disposisjon for beboere av større boligbygg”.

”Lettbetongblokkdommen” i Rt. 1993 s. 1201 var den første dommen, der Høyesterett bygget på et rent produktansvar etter produktansvarsloven. Helgeland betongvarefabrikk AS hadde produsert betongblokker som smuldret opp på grunn av for høyt svovelinnhold. Blokkene var brukt i grunnmurer som falt sammen på grunn av denne mangelen.

Skaden hadde vært voldt før ikrafttredelsen av produktansvarsloven av 23. desember 1988 nr. 104, og formelt ble det bygget på en form for objektivt ansvar. Høyesterett kom likevel til at det ville blitt ansvar etter produktansvarsloven om den hadde fått anvendelse, hvilket trakk i retning av et objektivt ansvar basert på ulovfestet rett.

”Etter produktansvarsloven § 2-1 (1) kreves det at det hefter en 
 sikkerhetsmangel ved produktet. Jeg er enig med lagmannsretten i at det hefter en slik mangel ved produktet. Når grunnmuren smuldrer opp, innebærer dette en fare for at huset vil rase sammen, og det kan ikke gjøre noen forskjell at faren normalt vil oppdages i tide til at den kan forebygges. Etter loven § 2-3 (1) og (2) (a) gjelder loven for skade på person eller ting, og det må ikke dreie seg om skade på produktet selv. Jeg er også enig med lagmannsretten i at skaden går inn under loven ansvarsregler etter disse bestemmelser. Etter inkorporeringen av lettbetongblokkene i bygningen, er skaden i økonomisk og rettslig forstand gjort på denne. Jeg finner etter dette at de beste grunner taler for å anse betongvarefabrikken erstatningsansvarlig for skadene på ankemotpartenes hus. De hensyn som ligger bak læren om objektivt bedriftsansvar trekker etter min mening i den retning, og resultatet styrkes av at betongvarefabrikken ville vært ansvarlig etter produktansvarsloven”.

Etter produktansvarsloven kap 3 dekker produktansvaret også skade som oppstår på person ved inntak av legemidler (medisiner). I produktansvarsloven § 3-1 første ledd står det følgende:

Personskade voldt av legemiddel 1 (legemiddelskade) eller under utprøving av legemiddel (forsøksskade) erstattes etter bestemmelsene i kapitlet her, for så vidt norsk rett får anvendelse (jf § 1-4). Som forsøksskade anses enhver skade forårsaket av forsøket, f.eks. av legemidlet selv (legemiddelskade), forsøksprosedyren, særskilt prøvetaking, særskilt bruk av teknisk utstyr eller særskilt behandling i tilknytning til forsøket.

Legemiddelansvaret dekker ikke tilfeller, der skaden skyldes at medisinene ikke har virket effektivt nok, er brukt feil i strid med bruksanvisning, er forvekslet, er tatt som overdose mv. Slike tilfeller vil det ikke være en produktmangel, men en uriktig bruk av produktet som er årsak til skaden. Hvilke unntak som loven oppstiller fra legemiddelansvaret er nedfelt i produktansvarsloven § 3-2 annet ledd og omfatter:

a) at skaden er en følge av feilekspedering eller forveksling av legemiddel eller annen forsømmelse på apotek, hos lege, i sykehus eller annet omsetningsledd,

b) at skaden er voldt på annen måte enn ved påreknelig bruk av legemidlet, herunder bruk i strid med forsvarlig og spesifisert advarsel eller uriktig bruk som skyldes forsømmelse av legen ved feilordinasjon eller mangelfull vegledning,

c) at skaden er en følge av at legemidlet ikke har virket eller ikke har virket effektivt nok, eller

d) at skaden skyldes bivirkning som det i skadelidtes situasjon er rimelig at han selv bærer følgene av. Ved denne vurderingen legges vekt på hans helsetilstand før bruken, legemidlets betydning for hans sykdom, legemidlets forutsatte og faktiske virkninger, skadens art og omfang og forholdene ellers.

Legemiddel som begrep er definert i lov 20. juni 1964 nr. 5 om legemidler m.v., jf. produktansvarsloven § 3-2. Produktansvarsloven pålegger alle produsenter og/eller importører av legemidler å tegne ansvarsforsikring, jf. produktansvarsloven § 3-4. Ansvarsforsikringene er etter produktansvarsloven § 3-5 organisert gjennom Legemiddelforsikringen i en Legemiddelforsikringspool. Erstatningordningen er videre organisert gjennom Norsk Pasientskadeerstatning, og disponerer en pott på 80 millioner kroner årlig.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)