Dersom skadevolder i utgangspunktet er erstatningsansvarlig, vil retten til erstatning helt eller delvis kunne settes til side av retten, selv om vilkårene for erstatningsplikt for skadevolder i utgangspunktet foreligger, dersom skadelidte har medvirket til skaden.

Om skadevolders ansvar faller bort eller reduseres på grunn av skadelidtes medvirkning, hører formelt sett med til spørsmålet om erstatningsplikt foreligger, jf. Rt. 1991 s. 1303 (Gulvlukedommen).

“Som nevnt innledningsvis er det bare spørsmålet om det foreligger erstatningsansvar for selskapet som skal avgjøres i denne omgang. Jeg er enig med lagmannsretten i at dette også omfatter spørsmålet om erstatningen skal nedsettes eller bortfalle på grunn av skadelidtes medvirkning”.

Med medvirkning menes at skadelidtes opptreden har vært en nødvendig årsak til at skade oppstod, herunder medvirket til at skaden har fått et større omfang enn ellers. I tillegg regnes etter § 5-1 nr. 2 også som medvirkning dersom den ”direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden”.

Den generelle hjemmelen for å redusere skadelidtes erstatning ved medvirkning finnes blant annet i skadeserstatningsloven § 5-1:

Ӥ 5-1. (den skadelidtes medvirkning)

1. Dersom den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har medvirket til skaden ved egen skyld, kan erstatningen settes ned eller falle bort for så vidt det er rimelig når en tar hensyn til atferden, og dens betydning for at skaden skjedde, omfanget av skaden og forholdene ellers. Dette gjelder likevel ikke dersom skadelidte på skadetiden ikke hadde fylt 10 år. 2. Som medvirkning reknes det også når den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren har latt være i rimelig utstrekning å fjerne eller minske risikoen for skade eller etter evne å begrense skaden. 3. Reglene i nr. 1 og 2 gjelder tilsvarende ved medvirkning av andre personer eller forhold som den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren i denne sammenheng hefter for”.

Videre finnes særskilte avkortingsregler for medvirkning i lover som regulerer særlige lovfestede ansvarsgrunnlag som bilansvarsloven § 8 annet ledd, bilansvarsloven § 7 mv.

Skadeserstatningsloven § 5-1 gjelder enten ansvarsgrunnlaget for skadevolder er subjektivt eller objektivt. Medvirkning etter § 5-1 kommer likevel bare på tale når skadelidte har utvist subjektiv skyld. Skadelidtes eventuelle skyld blir vurdert på samme måte som skadevolders, og vil i praksis gå ut på om det foreligger uaktsomhet, grov uaktsomhet eller forsett for skaden. Om erstatningen skal settes ned eller bortfalle helt etter § 5-1 vurderes i forhold til hvor stor betydning skadelidtes handlinger hadde for skaden.

Det kan noen ganger være spørsmål om skadevolders bidrag bør anses som så uvesentlig i forhold til skadelidtes bidrag, at skadelidte likevel får full erstatning. Det sentrale er om skadelidte kunne og burde ha opptrådt på en annen måte og om skaden da ville ha vært unngått eller fått et mindre omfang. Skadelidtes medvirkning kan gjelde hele skaden, eller omfanget av skaden.

Skadeserstatningsloven § 5-1 nr. 3 fastslår videre at erstatningen kan nedsettes tilsvarende som etter nr. 1 og 2 ved medvirkning av andre personer eller forhold som den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren i denne sammenheng hefter for. Således vil skadelidte kunne hefte for medvirkning som skyldes eksempelvis barn, eller medvirkning som skadelidtes ansatte har begått.

Det kan foretas en full eller delvis avkorting av erstatningsbeløpet ved eventuell medvirkning. Om avkorting skal skje helt eller delvis, vil som det fremgår av annet ledd bero på hva som oppfattes som rimelig ut fra skadelidtes atferd og betydningen av skadelidtes atferd i årsaksrekken for at skade skjedde, og ”forholdene ellers”. Retten står således relativt fritt i en helhetlig skjønnsmessig vurdering til å vurdere i hvilken grad skadelidtes forhold skal vektlegges i forhold til skadevolders opptreden. Vurderingen vil ofte vektlegge erstatningsrettslige hensyn som prevensjon og reparasjon utfra alminnelige rettferdighetshensyn

I ”forholdene ellers” ligger også spørsmålet om skadevolder burde ha vært forsikret eller ikke. Videre vil det kunne reises spørsmål om den såkalte selvskyldevne hos skadelidte, som er spørsmål om skadelidte på skadetidspunktet hadde evne til å handle annerledes. Forholdet kan være relevant særlig ved skade på sinnsyke, evneveike og barn.

Dersom skadelidtes atferd har størst betydning i årsaksrekken for at skade skjedde, dvs. er hovedårsak, kan erstatningsplikten falle helt bort, jf. Rt. 1988 s. 174 (Brannmanndommen). I Brannmanndommen hadde en brannmann mistet livet under slukking av en båt etter å ha begitt seg ombord, til tross for at han han hadde fått ordre om å bli ved bilene på kaien. Høyesterett kom til at bruddet på instruksen var så vidt dominerende at erstatningsplikten helt falt bort:

“Slik jeg ser det, taler As forhold på avgjørende måte mot at det pålegges objektivt ansvar i den foreliggende sak. Uansett om det ellers skulle være grunnlag for et objektivt ansvar for en kommune overfor brannmannskaper som kommer til skade i tjenesten - et spørsmål jeg ikke tar standpunkt til - kan jeg ikke se at det vil være riktig å la kommunen bære ansvaret når skaden står i sammenheng med at skadelidte har utsatt seg for risiko mens han uten rimelig grunn har opptrådt i klar strid med sin instruks. Det er fra ankemotpartens side anført at skaden ikke står i sammenheng med instruksbruddet, og at den like gjerne kunne ha inntruffet om A hadde ventet med å gå om bord inntil han kort tid etterpå ville ha fått ordre om å avløse ett av de øvrige mannskaper. Etter min mening er det imidlertid nærliggende at hendelsesforløpet da ville ha blitt et annet”.

Det er likevel sjeldent i rettspraksis at skadelidte ved medvirkning til skade får avkortet hele erstatningen. Full avkorting er betinget av at skadelidtes medvirkning anses for å være hovedårsak til skaden. I Rt. 1982 s. 1506 ”Rørleggerdommen” falt skadevolders ansvar helt bort som følge av skadelidtes medvirkning. En rørlegger hadde stanset en lekkasje etter at en rørkobling sprang lekk og stengt hovedkranen. Skadelidte hadde imidlertid åpnet hovedkranen før koblingen var festet igjen. Høyesterett antok under dissens (3-2) at det forelå så alvorlige forsømmelser fra skadelidtes side at skadevolders ansvar måtte falle bort. Det ble der uttalt:

“Jeg finner at Bakken, som var Gauslås formann på bygget, ved sine unnlatelser i avgjørende grad medvirket til den annen vannskade. Med enkle midler kunne han ha avverget skaden. Jeg mener derfor at Gauslå selv må bære hele ansvaret for denne skade”.

Høyesterett anså opptredenen fra skadelidtes ansatte å åpne hovedkranen som av så stor betydning for skaden at det frifant den som opprinnelig hadde forårsaket lekkasjen.

I Rt. 2000 s. 1991 (Alpinbakke) ble alpinsenterets ansvar nedsatt med 1/3 på grunn av kjøringen til den omkomne forut for en utforkjøring, hvilket ble begrunnet slik:

“Ved bedømmelsen av As eget forhold, viser jeg til at hun kjørte i en løype i fjellet som var ukjent for henne, og hun var klar over at det var vanskelig å se terrengforholdene på grunn av flatt lys. Dette tilsier allerede i utgangspunktet økt aktsomhet, særlig ved å avpasse farten etter forholdene og egne ferdigheter. At hun ikke straks reduserte farten da hun ikke så klart på grunn av tårer i øynene, og at hun fortsatte over den uoversiktlige hengkanten med en ikke ubetydelig fart, må føre til at hun anses å ha medvirket til skaden, jf. skadeserstatningsloven § 5-1. Jeg er kommet til at hun må bære en tredjedel av sitt økonomiske tap”.

Trampettdommen Rt. 1997 s. 1081 gjaldt krav om erstatning etter at en skoleelev pådro seg ryggskade etter en mislykket salto med sats fra trampett (en videreføring av springbrettet) under kroppsøving i videregående skole, hvor gymlæreren som kommunen heftet for ble ansett for å være uaktsom. I Rt. 1997 s. 1081 (Trampettdommen) ble ansvaret ikke nedsatt, fordi skadelidte opptrådte som de øvrige elever under øvelsen:

“Etter mitt syn er det ikke grunnlag for å la ansvaret falle bort eller redusere ansvaret etter reglene om skadelidtes medvirkning. Elevene løp på rekke. A hoppet som nummer tre. Iallfall måtte utgangspunktet være at elevene skulle følge ledereleven. Situasjonen la et visst press på elevene, og man kunne ikke forvente at de ville avstå fra å gjøre som ledereleven”.

Redusert erstatning pga. skadelidtes medvirkning kan også skje når skadelidte er død, slik at avkorting skjer i erstatningen overfor de etterlatte. Lovteksten har presisert dette i ordlyden ”den direkte skadelidte eller erstatningssøkeren”. i Ot.prp.nr.75 (1983-1984):

”Etter komiteens mening kan det synes urimelig at skadelidtes eventuelle uforsiktige atferd skal gå ut over hans enke og etterlatte barn. De etterlattes behov for erstatning er selvsagt helt uavhengig av de nærmere omstendigheter i forbindelse med dødsulykken. Det er heller ingen grunn til å tro at en regel om at erstatning til de etterlatte nedsettes ved skadelidtes medvirkning bidrar til å skape større forsiktighet. De fleste forsøker å unngå død eller skade på sin person uansett erstatningsreglenes innhold. Begrunnelsen for identifikasjon kan utelukkende søkes i hensynet til den ansvarlige skadevolder som det kan synes hardt å pålegge full erstatning, hvor skadelidte selv har medvirket til skaden. Men hvor skadevolderens ansvar er dekket av en ansvarsforsikring, slik det normalt er tilfelle i praksis, taper dette hensynet helt sin vekt. Etter komiteens mening bør de etterlattes krav på erstatning for tap av forsørger derfor alminneligvis stå på egne ben. Komiteen har overveid å uttrykke dette direkte i lovteksten. Komiteen er imidlertid enig med departementet i at hensynet til de etterlatte kan ivaretas innenfor rammen av den helhetsvurdering retten må foreta etter den regel som nå foreslås i utkastet § 5-1”

Etter en lovendring kan ikke barn under 10 år få redusert erstatning på grunn av medvirkning.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)