Profesjonsansvaret omfatter skadefovoldelse som skjer ved de såkalte ”frie yrker” som i hovedtrekk driver med en eller annen form for rådgivning eller vegledning i henhold til et oppdrag. Eksempelvis ved å engasjere en takstmann, advokat, eiendomsmegler, revisor eller økonomisk rådgiver. Profesjonsansvaret kjennetegnes ved at det normalt foreligger en kontrakt. Det kan da reises spørsmål om det er erstatningsregler i eller utenfor kontrakt som skal påberopes for forholdet. Videre vil andre profesjonelle stillinger som daglig leder og styremedlem kunne pådra seg ansvar overfor selskap eller foreninger.

En utøver av en profesjon blir normalt ansvarlig hvis kravene til faglig forsvarlig yrkesutøvelse er overtrådt, og den mangelfulle håndteringen av oppdraget påfører oppdragsgiveren et formuestap. Ved profesjonsansvaret er det normalt ikke tingsskade eller personskade som er forvoldet, men et formuestap som følge av handlingen eller unnlatelse av handling.

Hvis det er en som er i et oppdragsforhold som har gjort skaden, kan du normalt gjøre gjeldende erstatningsregler både i og utenfor kontraktsforhold, utfra hva som vil passe best. Valget vil ha betydning for om avtaleforholdet blir en tolkningsfaktor, og i forhold til foreldelse, idet fristene vil være annerledes i og utenfor kontrakt. Ofte vil de kontraktsrettslige og erstatningsrettslige ansvarsgrunnlagene og tapsvurderinger gjøres gjeldende omhverandre i en tvist.

Uansett om handlingen er begått i kontrakt eller ikke, er det spørsmålet om opptredenen har vært uaktsom eller ikke. Som følge av at kontrakt er inne i bildet, vil culpanormen være strengere enn ellers, på samme måte som culpanormen for kontrakter.

Hvis den som har utført oppdraget påfører oppdragsgiveren et tap i forhold Rt. 2001 s. 369 (82-2001)

Ansvarsgrunnlaget for profesjonsansvaret vil formelt være culpa som følger den ulovfestede normen overført til vedkommende profesjonsområde. Kravet til aktsomhet for profesjonelle er generelt sett satt strengt, og i Investa-dommen ble det uttrykkelig sagt at norsk rett bygger på et strengt profesjonsansvar Rt. 2000 s. 679 Investa:

"Vurderingen av hvilke krav som må stilles til aktsomheten ved DnBs rådgivning, må ta sitt utgangspunkt i at norsk rett bygger på et strengt, ulovfestet uaktsomhetsansvar for profesjonsutøvere, jf. Rt-1995-1350 og Lødrup: « Lærebok i erstatningsrett » 4. utgave, 1999 side 281-282. Generelt antar jeg at når det inngås avtale om finansiell rådgivning mellom en bank og en bankkunde, må kunden som alminnelig regel kunne kreve høyt kvalifisert og høyt spesialisert rådgivning".

Samme premiss er lagt til grunn i Rt. 2003 s. 400 (Fearnley-dommen):

”Det generelle rettslige utgangspunktet - som partene så vidt jeg skjønner er enige om - er at det gjelder et strengt profesjonsansvar, men at det likevel er rom for en viss kritikkverdig atferd før det blir tale om erstatningsbetingende uaktsomhet, se blant annet Rt-1995-1350 og Rt-2000-679”.

Da uriktig rådgivning eller vegledning kan påføre oppdragsgiver store tap, vil de fleste av profesjonsyrkene ha lovpålagt forsikringsplikt eller sikkerhetsstillelse, for å kunne dekke mulig tap. At det foreligger forsikringsplikt vil nok i praksis medvirke til at det tegnes et strengere ansvar, da skadevolder er forsikret mot tap, mens skadelidte normalt ikke er det.

Man vil i culpa-vurderingen ta stilling til hvilke rimelige krav som normalt kan stilles til en advokat, takstmann, eiendomsmegler, styremedlem, daglig leder, revisor eller økonomisk rådgiver i en gitt situasjon, jf. bonus pater familias-modellen. Mao. hva ligger innenfor god opptredenen og skikk og bruk til vedkommende yrkesgruppe, verv eller fagkrets. I særlovgivningen for enkelte profesjonsgrupper er det etablert egne rettslige standarder som ”god revisjonskikk” og ”god advokatskikk,” som vil kunne veglede om profesjonsutøveren har opptrådt uaktsomt gjennom sin håndtering av oppdraget.

Således er det ikke bare de konkret avtalte forpliktelsene innenfor oppdraget som den profesjonelle må forholde seg til, men også slik opplysning og rådgivning i tilknytning til oppdraget som oppfattes som rimelig og relevant å forestå til oppdragsgiver i forbindelse med utføring av oppdraget ut fra det som allminnelig forventes. Høyesterett har her fastlått at profesjonsutøvere også har en ulovfestet omsorgsplikt utover det konkret avtalte, jf. Rt. 1988 s. 7:

“Hensett til de konkrete omstendigheter som her forelå, hadde etter min oppfatning den megleren som foresto oppdraget, en meget sterk oppfordring til å ta de skatterettslige sider ved overdragelsen opp med klienten og sørge for, slik det var god anledning til, at de ble forelagt firmaets konsulent. Etter dette må det etter min oppfatning sies at megleren har forsømt sin omsorgsplikt overfor klienten. Hans unnlatelse av å reagere må, så nærliggende som en reaksjon her måtte fremstille seg, bebreides ham som uaktsomhet, og megleren har således påført det firma han handlet på vegne av, et erstatningsansvar”.

I flere særlover oppstilles flere av de konkrete aktsomhetspliktene, og også egne erstatningshjemler. Eksempler er § 8-1 i lov 15. januar 1999 nr. 2 om revisjon og revisorer (revisorloven) og § 17-1 i lov 13. juni 1997 nr. 44 om aksjeselskaper (aksjeloven) § 17- 1. Aktsomhetsplikter finnes eksempelvis for advokater i domstolloven og i advokatforskriften, og da særlig i kap. 12 til advokatforskriften: Regler for god advokatskikk. For eiendomsmeglere i lov 29. juni 2007 nr. 73 om eiendomsmegling (eiendomsmeglingsloven). Dersom profesjonsvirksomheten ikke er lovregulert, som eksempelvis er tilfellet for takstmenn, kan man bygge på bransjens etiske retningslinjer og normer, jf. Rt. 1995 s. 1530.

Hovedspørsmålet for ansvarsvurderingen vil være om den profesjonell burde ha handlet annerledes utfra de synbare forventninger som oppdragsgiveren hadde, og utfra de forventningene som man normalt kan forutsette innenfor vedkommende bransje. Andre spørsmål som vil være relevante er om den profesjonelle har brutt etiske eller faglige retningslinjer, om forholdet ligger innenfor den profesjonelles fagområde, om den profesjonelle har tatt tilstrekkelig forbehold og om den profesjonelle burde foretatt nærmere undersøkelser.

Vurderingen av årsakssammenheng og det økonomiske tap vil ofte bygge på om det foreligger en differanse mellom skadelidtes økonomiske situasjon med korrekt rådgivning og opptreden hos den profesjonelle, og skadelidtes økonomiske situasjon kjøpt for og det som ville blitt betalt om korrekte opplysninger var gitt i taksten Skjønnsmessig fastsettelse

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)