Mènerstatning er en erstatning for det tap i livsutfoldelse og livsnytelse som ikke kan måles i penger. Med andre ord erstatning for tapt livskvalitet, som er en ikke-økonomisk skade. Tanken er at større økonomisk frihet vil kunne gjenopprette noe av skadelidtes livskvalitet, og muligens redusere enkelte av de negative virkningene av skaden for skadelidte. Mènerstatning er en særskilt erstatningspost, slik at det ikke skal komme fradrag for forsikringsytelser, med mindre forsikringsytelsen er ment å dekke tapt livskvalitet. Mènerstatning dekker ikke økonomisk skade, og er således en tilleggserstatning i tillegg til eventuelt økonomisk tap.

Mènerstatning fastsettes med hjemmel i skadeserstatningsloven § 3-2 som lyder:

”Har skadelidte fått varig og betydelig skade av medisinsk art, svares særskilt menerstatning. Denne erstatning fastsettes under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse. Bestemmelsene i § 3-1 tredje ledd gjelder tilsvarende for så vidt ytelsene kan anses å gi kompensasjon for menet”.

Mènerstatning fastsettes utfra den medisinske uførhetsgraden, som minimum må være på 15% for at det skal foreligge ”betydelig skade av medisinsk art” etter fastlagt praksis. Mènerstatning gis bare for varig og betydelig skade av medisinsk art; varige mén med andre ord. Således har den ervevsmessige uførheten ikke betydning for vurderingen av mènerstatning.

Vilkåret varig skade behøver ikke bety livsvarig skade. Imidlertid er det antatt at skaden må vare i minst 10 år for at den skal anses som varig i medhold av loven. Andre teoretikere har lagt til grunn en periode på 3-5 år som akseptabelt. Således hersker en del uenighet I teorien om dette.

Etter skadeserstatningsloven § 3-2 annet ledd følger at dersom skadelidte på skadetiden ikke har fylt 16 år, utmåles menerstatningen etter § 3-2a.

Størrelsen på beløpet fastsettes etter lovens ordlyd skjønnsmessig ”under hensyn til menets medisinske art og størrelse og dets betydning for den personlige livsutfoldelse”.

Imidlertid har rettspraksis lagt til grunn at ménerstatningen skal være begrenset til folketrygdens grunnbeløp for hvert år, og utmåles som en kapitalisert verdi av denne. I Rt. 1977 s. 782 (Pallas-dommen) og Rt. 1981 s.138 (Sevaldsen-dommen) legges til grunn at ménerstatning etter skadeserstatningslovens § 3-2 skal fastsettes etter domstolenes frie skjønn, men at erstatningen i yrkesskadetilfellene etter lov om folketrygd § 11-8 tillagt en tredjedel vil kunne gi en grovt skissemessig antydning om erstatningsnivået. Det heter videre i Rt. 1977 s. 782 at sammenligningen bør baseres « på en kapitalisering av grunnbeløpet på domstidspunktet, mens kapitaliseringsfaktoren må baseres på skadetidspunktet ». Man beregner derfor mènerstatning utfra Grunnbeløpet på domstidspunktet, uten å ta hensyn til at beløpet kommer til å øke for senere år.

I dagens folketrygdlov § 13-17 tredje ledd står det at høyeste årlige ménerstatning skal være tre firedeler av grunnbeløpet. Når det legges til en tredjedel til dette i samsvar med Rt. 1981 s. 138, vil høyeste ménerstatning være ca. 100% av folketrygdens grunnbeløp pr. år, eller den kapitaliserte verdi av dette. Ved lavere uførhetsgrad skjer en forholdsmessig avkorting fra dette, slik at 15% medisinsk uførhet vil gi 15% av Grunnbeløpet pr. år i ménerstatning.

Dette er nå lagt til grunn i Rt. 2000 s. 441:

“Rettspraksis etter § 3-2 har da også tatt utgangspunkt i de standardiserte reglene for ménerstatning ved yrkesskade, som nå er gitt i forskrift 21. april 1997 med hjemmel i folketrygdloven § 13-17 annet ledd. I forhold til ytelsene ved yrkesskade legger man likevel til en tredjedel, og 
man bruker grunnbeløpet på oppgjørstidspunktet, ikke som ved yrkesskadesystemet på skadetidspunktet. I tillegg kan det foretas en viss skjønnsmessig vurdering, ut fra ménets betydning for « den personlige livsutfoldelse“.

Således åpnes for en viss begrenset skjønnsmessig tilståelse utover den skjematiske utmåling opp mot grunnbeløpet. Siden ménerstatningen vil være 100% av folketrygdens grunnbeløp ganger uførhetsgrad for hvert leveår, vil naturligvis også skadelidtes gjenværende levetid være et moment i fastsettelsen av erstatningens størrelse.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)