Det følger av skadeserstatningsloven § 3-1 annet ledd at ”Erstatning for tap i inntekt og framtidig erverv fastsettes særskilt og under hensyn til skadelidtes muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som med rimelighet kan ventes av ham på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Med inntekt likestilles verdien av arbeid i hjemmet”.

Erstatning for tap i fremtidig inntekt fastsettes således individuelt etter en konkret vurdering av skadelidtes muligheter for å skaffe seg annen inntekt ved arbeid på bakgrunn av hans evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering. Det står uttrykkelig i loven at arbeid i hjemmet likestilles med annen inntekt, jf. blant annet Kåsadommen Rt. 2000 s. 441. Det vil normalt være vanskelig å fastsette verdien av innsatsen i hjemmet i kroner og øre, men et vegledende synspunkt har vært å fastsette verdien til hva det koster å leie tilsvarnde hjelp.

Tap i fremtidig erverv beregnes frem til skadelidtes pensjonsalder på 67 år. Med utgangspunkt i statistisk levealder kan skadelidte eventuelt få erstattet pensjonstap frem til forventet dødsfall etter fylte 67 år, da skadelidte uansett antas å oppebære pensjon fremfor arbeidsinntekt etter fylte 67 år. At skadelidte kan kreve dekket pernsjonstap på grunn av tapte pensjonspoeng er slått fast i blant annet Rt. 1975 s. 534 (Sevaldsendommen) og i Rt. 1984 s. 1246 (Maskinistdommen), Ølbergdommen Rt. 1993 s. 1524, og Horsengdommen Rt. 1993 s. 1538

Fremtidige kapital- og leieinntekter faller utenfor begrepet fremtidig erverv. Kapitalinntekter vil heller ikke påvirkes av redusert arbeidsevne etter personskade. Erstatningsbeløpet for personskade skal normalt fastsettes som et engangsbeløp etter skadeserstatningsloven § 3-9 (unntak krever særslige grunner), og erstatningsbeløpet må da kapitaliseres til nåverdi for å fastsette dagens verdi av fremtidige årlige inntekter. Kapitalisering innebærer for skadelidte at den nominelle verdien av tapt lønn reduseres med kapitaliseringsrentefoten (som p.t. er 5%) for hvert år frem i tid. I praksis vil dette innebære at kr. 350.000,- i år 2009 vil kunne være kr. 347.569 i 2010, 345.786 i 2011 og kr. 149.576 i 2047 (eksemplene her er ikke i henhold til foretatte beregninger og er bare ment for å illustrere prinsippet). Videre skal skadelidte ha fradrag for skattefordelen av å ikke skattlegges for inntekt. Utmålingsberegningene for tap i fremtidig inntekt er således forholdsvis kompliserte. Ofte benyttes beregningsprogrammer som Compensatio, av advokater, forsikringsselskap, aktuarer og andre for å beregne tapet.

For å få erstattet tap i fremtidig erverv (tapt arbeidsinntekt) er det et vilkår at personskaden ansees som varig, slik at arbeidsevnen er varig redusert. Dersom arbeidsevnen kun er midlertidig redusert, vil tapet i fremtidig erverv være begrenset til den periode skaden antas å redusere arbeidsevnen. Videre vil omfanget av skadens reduksjon av arbeidsevnen måtte kvantifiseres, slik at man kan beregne ervervstapet utfra en fastsatt uførhetsgrad som fastsettes i prosent. Således vil man ved 50% ervervsmessig uførhet få erstattet 50% av lønnsinntekten, som tap i fremtidig erverv, mens man med 100% ervervsmessig uførhet vil få 100% av lønnsinntekten erstattet.

Ervervsmessig uførhet og medisinsk uførhet er ikke det samme. Ved fastsettelse av ervervsmessige uførhet tas hensyn til skadelidtes yrke, individuelle anlegg, annen sykelig tilstand og sosiale stilling for å vurdere hvor mye av ervervsevnen (muligheten til å skaffe seg arbeidsinntekt). Ved den medisinske uførheten legger man til grunn hvor mye av kroppens motoriske og psykiske funksjonsdyktighet som er redusert på grunn av skaden. Man kan godt være 50% medisinsk ufør, men 100% ervervsmessig ufør, dersom den medisinske uførheten medfører at skadelidte ikke har restarbeidsevne på sikt. Den medisinske uførheten legges til grunn for beregning av ménerstatning for tapt livsutfoldelse etter § 3-2, mens tap i fremtidig erverv beregnes utfra ervervsmessig uførhet.

Det er leger som fastsetter både medisinsk og ervervsmessig uførhetsgrad og antatt varighet av skaden, slik at den rettslige vurderingen av omfanget av en personskade normalt vil bygge på en medisinskfaglig vurdering fastsatt av leger, og gjerne nevrologer eller andre spesialister. Ved mindre skader og enkle tilfeller vil ofte fysioterapeuter, kiropraktorer og andre medisinskfaglige personer kunne utrede skaden. Ved mer kompliserte tilfeller, gjerne hvor også årsakssammenheng bestrides, velges gjerne spesialister som nevrologer. Dersom foreliggende utredning bestrides av en av partene i en erstatningstvist, vil det i erstatningssaker for domstolene og/eller i forsikringssaker være vanlig å oppnevne en medsinsk sakkyndig som vurderer graden av uførhet, dersom det foreligger årsakssammenheng.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)