Etter skadeserstatningsloven § 3-1 kan skadelidte kreve dekket ”utgifter som personskaden antas å påføre skadelidte i framtiden”. Det spesielle med fremtidige nødvendige utgifter er at det er de merutgifter som forventes å være nødvendige som følge av skaden, og som da ikke kan dokumenteres fullt ut på utmålingstidspunktet. Utgiftspostene vil blant annet kunne omfatte nødvendige tjenester, spesialtilpasninger, medisiner osv.

Lovens ordlyd er derfor ”antas å påføre skadelidte i framtiden,” idet beregningen vil bero på en skjønnsmessig sannsynliggjøring av hvilke utgifter som skadelidte vil få for fremtiden på grunn av skaden. I begrepet ”antas” ligger at det må være mer sannsynlig enn ikke at skadelidte vil ha behov for å dekke disse fremtidige utgiftene. Således kan man godt finne det sannsynlig at skadelidte vil ha behov for å få dekket disse utgiftene i en periode, men ikke helt ut. Man kan også legge til grunn en opptrapping eller nedtrapping av eventuelle behov, alt etter som hvordan man antar at behovet for behandling, hjelp, tilpasninger vil utvikle seg som følge av skaden.

Utgiftsposten her vil være de samme som for lidt tap, men er ment å ta for seg de nødvendige utgifter skaden antas å påføre skadelidte for fremtiden. Skadelidte vil således ha krav på å få dekket rimelige og nødvendige utgifter i fremtiden som antas å ville følge av skaden (antatt årsakssammenheng mellom postene og skaden) Det skal videre også gjøres fradrag for utgifter som antas å være dekket av tilstått grunnstønad og hjelpestønad etter folketrygdlovens § 8-2 post a og b.

I Rt. 1998 s. 1916”Martinsen-saken” uttales at skadelidte kan ha krav på erstatning for utgifter til hjelp i blant annet hjemmet:

«Utgifter til å leie arbeidshjelp for å utføre oppgaver som skadelidte ikke lenger makter, må derimot normalt anses som en merutgift knyttet til tap av ervervsevnen og slikt tap skal fastsettes særskilt etter § 3–1, annet ledd. Dette gjelder også for arbeid i heimen, jf bestemmelsens 2. punktum».

Det er også adgang til å fastsette posten fremtidige utgifter rent skjønnsmessig, uten at det er sannsynliggjort noen konkrete synbare utgifter, jf. Rt. 1981 s. 138 ”Sevaldsendommen”

”Det er her spørsmål om dekning av ekstrautgifter på grunn av uførhet utover det som dekkes av tilstått grunnstønad og hjelpestønad etter folketrygdlovens § 8-2 post a og b. Størrelsen av de utgifter det her er tale om, vil bero på et rent skjønn. Jeg kan ikke se at Høyesterett har grunnlag for å fravike det beløp både byrett og lagmannsrett er kommet til, nemlig kr. 30.000”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)