Lidt tap er den enkleste erstatningsposten, og omfatter både tapt arbeidsinntekt, behandlingsutgifter og annet lidt tap. Begrepet ”lidt skade” omfatter utgifter og inntektstap helt frem til domstidspunktet. Lidt skade vil i tillegg til tapt arbeidsinntekt blant annet omfatte utgifter til legehjelp, medisiner, spesialtransport, rehabilitering og utgifter til personlig stell og pleie ved særskilt behov på grunn av skaden. Kjøp av spesialsko, tilpasning av bil osv. vil også dekkes. Vilkåret er at utgiftene er rimelige og nødvendige som følge av skaden (årsakssammenheng mellom postene og skaden, samt at det foreligger et rimelig medisinsk eller praktisk behov for utgiftene etter skaden).

I forhold til behandling og medisiner er det normalt et vilkår om at behandlingen eller medisinene har en viss virkning, i hvert fall en viss lindrende effekt. Hvis behandlingen er for alternativ eller eksperimentell, uten at det kan påvises noen klar effekt, vil utgiftene kunne falle utenfor det som anses som dekningsmessig lidt tap. I RG 1997 s. 1660 ble det lagt til grunn at en alternativ type behandling kunne dekkes for et begrenset antall år, men ikke like lenge som behandlingen hadde pågått:

”Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at Kjerstad utover dette kan kreve dekket fremtidige utgifter til 40 individuelle behandlinger pr år. Så vidt skjønnes innebærer behandlingene bruk av varme, massasje og is. Behandlingen er således passiv. I nyere medisinsk forskning advares det mot langvarig manipulasjonsbehandling og etter lagmannsrettens mening kan utgiftene til en slik behandling bare dekkes for et begrenset tidsrom. Etter omstendighetene finner lagmannsretten det rimelig at utgiftene til slik behandling dekkes for 1994 og 1995, men at de ikke dekkes for 1996 og påfølgende år”

I utgangspunktet skal skadevolder også dekke behandlinger som viser seg å ikke virke på noen måte, men ikke i unødvendig lang tid etter at effekten er konstatert. I Rt. 2000 s. 441 ble det til dette uttalt:

” Jeg kan også slutte meg til lagmannsrettens bemerkninger om at det er rimelig at en person med så store plager som A har, i de første årene prøver ut om det finnes virksomme behandlingsmetoder, men at det ikke kan kreves at skadevolderen skal dekke fortsatte utgifter hvis tiltakene viser seg å ha liten eller ingen varig effekt”.

I Rt.1975 s.670 ble det lagt til grunn at besøk fra aller nærmeste pårørende kan være et ledd i den medisinske behandlingen og at utgiftene derfor kan kreves erstattet.

Økte utgifter til tapt livsutfoldelse – for eksempel tilrettelegginger ved ferie osv. – dekkes ikke. Tapt livsutfoldelse (dvs. tapte muligheter til å oppleve frilufts-, kultur- og ferieopplevelser) er ment å dekkes av mènerstatning etter skl. § 3-2.

Lidt tap av arbeidsinntekt utmåles utfra differansen mellom skadelidtes inntekter i perioden uten skaden og de faktiske inntekter med skaden. Man vil da ta utgangspunkt i skadelidtes inntektsnivå før skaden inntraff, jf. Rt. 1970 s. 1452 og Rt. 1976 s. 289. Selv om skadelidte ikke hadde inntekt da skaden inntraff (eksempelvis var student mv.), vil man kunne bygge på skadelidtes rimelige muligheter for å skaffe seg inntekt ved arbeid som kan ventes av ham på bakgrunn av ” evner, utdanning, praksis, alder og muligheter for omskolering,” jf. Skadeserstatningsloven § 3-1.

Da lidt skade skal dekke pådratte utgifter, vil det vanligvis kreves at man kan dokumentere gjennom kvittering/faktura eller på annen måte sannsynliggjøre utgiftene for at de kan kreves.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)