Erstatningsrettens personskadebegrep omfatter skade på person i forbindelse med ulykke, produktansvar eller annen hendelse som det kan knyttes erstatningsansvar til. Ved personskade er det særlige hensyn og relativt kompliserte vurderinger ved både utmåling og årsakssammenheng, hvilket har medført at man som advokat innen erstatningsretten gjerne må spesialisere seg litt på personskade.

Personskade dekker alt fra mindre fysiske skader på person til invaliditet og død. Personskade kan også omfatte psykisk skade og sjokkskade på seg selv, som følge av den erstatningsbetingende handling. Skadevolder vil ved ansvar måtte dekke økonomisk tap hos skadelidte, nærmeste pårørende eller andre. Ansvaret vil omfatte pådratte eller fremtidige utgifter, og lidt og fremtidig inntektstap, som følge av personskaden.

I Rt. 1997 s. 786 ble arbeidsgiver dømt til å erstatte skade på grunn av mobbing på arbeidsplassen. Når det gjelder sjokkskade hos pårørende som følge av skade eller død hos andre, vil slik skade normalt kun dekkes ved direkte bevitnelse av av alvorlige og dramatiske ulykker med store traumer som konsekvens, jf. Rt.

Erstatning for tap av forsørger fastsettes her etter skadeserstatningsloven § 3-4 under hensyn til forsørgingens omfang og den etterlattes muligheter for selv å bidra til sin forsørging. Bestemmelsen legger opp til en skjønnsmessig vurdering av erstatningssummen, der man kan legge til og trekke fra, alt ettersom hvor selvforsørgende de etterlatte er, og hvor avhengig de var av avdødes forsørgelse.

Det er her et vilkår at etterlatte ble forsørget av avdøde, eller kunne regne med forsørgelse i nær fremtid. Erstatningen til etterlatte er normalt noe mindre enn det erstatningen ville vært dersom avdøde hadde vært i live, idet erstatningen til etterlatte utgjør differansen mellom husholdningens netto inntekt før og etter dødsfallet, med fradrag av husholdningens faste utgifter og avdødes private forbruk. De etterlatte vil uansett ha krav på å få erstattet utgifter til gravferd.

For såkalt tredjemannstap dvs. økonomisk tap etter dødsfall av en som ikke var forsørger; typisk barn eller søsken, har de etterlatte kun et rettskrav på dekning på gravferd. Andre utgifter i anledning dødsfallet gis kun i den utstrekning det finnes rimelig, jf. skadeserstatningsloven § 3-4 tredje ledd.

Retten har således mulighet til å innskrenke erstatningsbeløpet til det som finnes rimelig, selv om det er dokumenterte utgifter i anledning dødsfallet, med andre ord selv om det foreligger nær og direkte årsakssammenheng mellom utgiften og dødsfallet. Rettspraksis har ved tredjemannstap trukket relativt snevre grenser for hva som ansees som rimelig tap for dødsfallet for en som ikke var forsørger.

Begrensningen av skadeansvaret overfor tredjemann begrunnes særlig med at tredjemann må ha tilstrekkelig nær tilknytning til og interesse i det godet som er rammet av primærskaden, samt at den skade som er påført tredjemann bør ligge innenfor det som fra skadevolders synspunkt er å anse som en påregnelig skadefølge, også kalt adekvansvilkåret.

Hvis den avdøde forelder kun arbeidet i hjemmet, vil i utgangspunktet etterlatte ha krav på å få erstattet bortfallet av avdødes arbeidsinnsats som i rettspraksis er fastslått å være noe mer enn kr. 50.000,- pr. år dersom avdøde hadde små barn.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)