Adekvanslæren innebærer både at upåregnelig skade (skade som skadevolder ikke kunne ha regnet med da han utførte handlinghen) faller utenfor ansvaret, og at fjerne og avledete skadefølger (som for så vidt er påregnelige), også faller utenfor. Begrepene og vurderingene går ofte over i hverandre, men det vil nok være mest presist å kalle den begrensning som ligger i at risikoen for skade må være synbar for skadevolder for påregnelighet, og den begrensning i at en skadefølge ikke kan være for fjern og avledet fra den skadevoldende handling som krav om adekvans.

Uansett hvilken tilnærming til årsakssammenheng man velger, er det et vilkår at følgen sett er både en adekvat og påregnelig skadefølge iforhold til den skadevoldende handling. Tilfeldige, atypiske, fjerne og ikke synbare følger av en handling kan således føre til at det ikke blir ansvar for skadevoldende handling, som har vært en nødvendig betingelse.

Rt. 1933 s. 475 ”Hesjetråddommen” er en dom som godt illustrerer kravet om at risiko for skade må være påregenelig (synbar) for skadevolder. To menn skulle strekke en hesjetråd (vaier til gjerde) mellom seg, men tråden røk og slynget seg opp i en høyspentledning 7 meter over bakken. Den ene som holdt i den enden som traff høyspentledningen ble stygt forbrent. Høyesterett fastslo først at skader ved drift av høyspentledninger kunne omfattes av det ulovfestede objektive ansvaret, men at ”uheldet (maa) ansees for at være av saavidt enestaaende og uforutseelig art, at det finnes at ligge udenfor rimelighedens grenser at paalegge bedriften ansvar for den derved forvoldte ulykke”. Videre kunne ikke ansvaret ”strekkes utover hvad efter en objektiv vurdering kan karakteriseres som en forutseelig mulighet”.

Grensen mot de fjerne/avledete følgeskader kan illustreres av Rt. 1973 s. 1268 (Flymanøverdommen). Et britisk fly deltok i en NATO-øvelse, og kuttet en høyspentledning under lavtflyving. En strømabonnent som drev med ørretoppdrett mistet bedytelige verdier av ørretyngel, da strømmen ble kuttet som følge av strømstansen. Abonnenten fikk ikke medhold, da tapet var en for avledet og indirekte følge av den skadevoldende handling (kutt av strømkabelen). Det måtte oppstilles et krav om en viss nærhet i årsakssammenhengen, og Høyesterett uttalte her:

”Selv om det utvilsomt har vært påregnelig at omfattende skadevirkninger kunne bli følgen av et kabelbrudd, antar påregneligheten en ubestemt og nærmest abstrakt karakter sett i forhold til det enkelte skadetilfelle. Dette henger i første rekke sammen med at det ikke dreier seg om skade på den gjenstand som er rammet eller interesser som har umiddelbar tilknytning til denne, men om skadevirkninger som følge av en kontraktsmessig tilknytning som kan variere med tid og sted, og oftest vil ligge helt utenfor hva en skadevolder kan ha kunnskap om og oversikt over; skaden er, som det har vært uttrykt, « avledet og indirekte ». Skadens uberegnelighet og under ugunstige omstendigheter ruinerende omfang er et annet og reelt moment av betydning som gjør det betenkelig å trekke grensene for erstatningsplikten for vidt; at det i denne sak dreier seg om et beskjedent beløp, kan åpenbart ikke tillegges vekt ved avgjørelsen av de alminnelige grenser for erstatningsplikten”.

I Flymanøverdommen ble det videre slått fast at ” Det kan visstnok ikke utelukkes at spørsmålet om skyld og graden av denne i visse forhold kan få betydning”. Det er således antatt at jo større subjektiv skyld skadevolder har utvist, jo mer vidtrekkende følger av handlingen kan aksepteres. Dersom skadevolder har opptrådt grovt uaktsomt eller forsettlig, vil man således kunne akseptere mer fjerne avledete følger, enn ved vanlig uaktsomhet. Hvis ansvaret er objektivt som for eksempel ved bilansvaret eller det ulovfestede objektive ansvar, vil fravær av eventuell subjektiv skyld kunne medføre at grensene for avledete og påregnelige følger settes strengt og snevres noe inn.

Videre gjelder Flymanøverdommen tingsskade. Dersom personskade i utgangspunktet er en avledet eller upåregnelig følge av en erstatningsbetingende handling, vil man nok atskillig lettere akseptere en eventuell personskade som en adekvat og påregnelig følge av den skadevoldende handling. Videre er hovedregelen ved personskader at skadevolder må ta skadelidte som han er. Unormal svak helse eller manglende robusthet mot skade kan således ikke innskrenke en skadefølge som inadekvat. Skadevolder kan heller ikke gjøre gjeldende at skaden var upåregnelig, som følge av at det er forhold hos skadelidte som bidro til skaden. Et kjent eksempel er om skadelidte kun har ett øye fra før og skadevolder gjør også det andre øyet blindt, vil ikke skadevolder ikke kunne påberope seg at skadeomfanget med full blindhet er inadekvat.

Imidlertid vil det også måtte trekkes visse grenser også for personskader etter skadevoldende handling, som enten synes å være for avledet følge av handlingen eller som for skadevolder var helt upåregnelig. Dersom skadelidte hadde hel spesielle psykiske eller fysiske disposisjoner, eller skadeutviklingen er betinget av flere tilfeldige faktorer over tid, så kan også en atypisk følge anses som upåregnelig eller inadekvat: trolig spesielt ved psykiske etterskader og skader som har brukt svært lang tid på å utvikle seg.

I Rt. 1997 s. 1 ”Rossnes” ble det lagt vekt på at det var liten sannsynlighet generelt sett for den skadeutvikling som en bilulykke eventuelt hadde forårsaket, som lå utenfor det en skadevolder uansett kunne regne med:

”Selv om en bilfører generelt må regne med at en alvorlig skade kan inntreffe som følge av hans uaktsomhet, finner jeg at den skadeutvikling og det invaliditetsbildet en står overfor i denne saken, sett i relasjon til den konkrete ulykken, ikke kan anses å ligge innenfor det påregnelige. Det økonomiske tap ankesaken gjelder, kan dermed ikke kreves erstattet av forsikringsselskapet”.

I Thelle-dommen Rt. 2000 s. 418 ble det lagt til grunn at innblanding av omstendigheter etter ulykken som må ha virket inn i sykdomsutviklingen, vil kunne innebære at sykdomsforløpet til slutt blir upåregnelig – altså utenfor det skadevolder må kunne regne med:

“Også jeg oppfatter sakens medisinske opplysninger - som de fremkommer de nærmeste måneder etter påkjørselen - slik at vi står overfor et helt uvanlig sykdomsforløp hos A, som for en vesentlig del må skyldes omstendigheter som kom til en god stund etter sammenstøtet. Disse omstendigheter kan sees som årsaker som virker sammen med trafikkuhellet, slik dr. Ødegård gjør, og som for så vidt også professor Nordal ser en mulighet for. I det perspektivet kan trafikkuhellet, som utløste skadeforløpet, ikke anses som en helt uvesentlig årsak, selv om det kommer i bakgrunnen for senere inntrådte omstendigheter. For meg er det mer naturlig å se As sykdomsforløp i desember 1993 som så uvanlig og de senere varige plager som så fjerne i forhold til det opprinnelige og meget beskjedne sammenstøtet, og så avledete i forhold til den begrensede bløtdelsskade som derved inntraff, at det ikke er rimelig å pålegge forsikringsselskapet erstatningsansvar”.

Ved tingsskader hvor følgen er mer synbar (påregnelig) og umiddelbar i tid og sted, kan man også akseptere avledete følger dersom den avledete følgen etter en konkret vurdering er en nærliggende mulighet på skadetidspunktet. I Rt. 1955 s. 872 (Kabeldommen) ble et mekanisk verksted tilkjent erstatning hos rederiet for driftsstans, etter at et skip mistet styringen i en elvestrøm og losen ga ordre om å felle styrbord anker, slik at elektrisitetsverkets sterkstrømledning ble revet opp. Høyesterett uttalte der:

”Under disse forhold finner retten at enhver måtte regne med som en nærliggende mulighet at verkstedet fikk sin strøm gjennom kabelen og at brudd på denne ville medføre hel eller delvis driftsstans ved verkstedet inntil skaden var utbedret eller avhjulpet”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)