Ofte forekommer at en skade har flere årsaker, men hvor ingen av dem isolert sett har tilstrekkelig årsaksevne til å forårsake skaden alene. Skaden er med andre ord voldet gjennom flere årsaker i samvirke, hvor tilstrekkelig årsaksevne til å forårsake skaden kun oppnås i samvirke (i fellessskap). Et eksempel er skade i form av fiskedød etter forurenset drikkevann, hvor hver enkelt forurenser alene ikke har forurenset nok til å gi noen skade, men hvor forurenserne samlet sett har forurenset nok til at handlingene har skadeevne, jf. saksforholdet i Rt 1931.1096 Vestfos. Man sier da at handlingene isolert sett ikke har skadeevne hver for seg til å være en nødvendig betingelse til skaden alene.

Hvis flere skadeårsaker har selvstendig skadeevne, vil hver av årsakene hefte på selvstendig grunnlag for hele skaden.

Der hvor flere handlinger (og flere potensielle skadevoldere) uten selvstendig skadeevne har bidratt i samvirke til skaden, vil det likevel kunne være rettslig årsakssammenheng dersom en enkelt av årsakene utpeker seg som hovedårsak, dvs. som den mest nødvendige og utløsende årsak til skaden (hovedårsakslæren). I Rt. 1992 s. 64 P-pilledom II er særlig følgende avsnitt forklarende:

”Når det foreligger flere samvirkende skadeårsaker, vil noen av disse - de som tidsmessig inntrer først - kunne være "disponerende", mens en enkelt vil kunne fremtre som den "utløsende" årsak. Men såfremt de "disponerende" skadeårsaker er nødvendige for å fremkalle skaden, vil også de kunne være ansvarsbetingende”.

”Det betyr at dersom skaden kan være forårsaket av bare en av flere mulige - men hver for seg uavhengige - årsaksfaktorer, må p-pillen være mer sannsynlig som årsak til trombosen enn de øvrige alternativer samlet. I denne saken hvor de beste grunner taler for at det foreligger samvirkende skadeårsaker, vil det imidlertid være tilstrekkelig at det foreligger sannsynlighetsovervekt for at p-pillebruken har vært en nødvendig medvirkende årsak til skaden”.

Rettsregel om at skadevolder blir ansvarlig dersom han er en dominerende årsak (vesentlig element i årsaksbildet ) ble også sagt i Rt. 2003 s. 338 ”Dykkerdommen”:

”På denne bakgrunn har jeg kommet til at ulykken utgjør et så vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den også i forhold til at A oppgav videre metningsdykking”.

De samme betraktninger ble lagt til grunn i Rt. 2001 s. 915 ”Dispril-dommen”:

”Det er etter min mening ikke grunnlag for å anse at Dispril har hatt så liten innvirkning på forløpet at det skulle være unaturlig å tillegge det erstatningsrettslig betydning. Det dreier seg - slik jeg ser det - om to faktorer som begge har vært nødvendige for å frembringe en meget sjeldent forekommende bivirkning. At en slik virkning inntrer uhyre sjelden, er ikke avgjørende. De sjeldne bivirkningene med stor skadeevne er nettopp en viktig gruppe tilfeller under det objektive legemiddelansvar, jf. NOU 1980:29 Produktansvaret, side 205. Etter dette legger jeg til grunn at årsakssammenheng foreligger”.

Hovedårsakslæren slår dermed fast at selv om det er flere samvirkende årsaker til en skade, vil hver av dem kunne føre til ansvar på selvstendig grunnlag, dersom handlingen ikke er uvesentlig i forhold til andre årsaker, jf. Rt. 2001 s. 337 “Ranheim-dommen”

“Norsk retts utgangspunkt ved samvirkende skadeårsaker er at den enkelte skadevolder svarer fullt ut. Men unntak gjelder etter rettspraksis hvis skadeårsaken ikke er så vidt vesentlig i årsaksbildet at det er naturlig å knytte erstatningsansvar til den, se blant annet P-pilledom II i Rt-1992-64 på side 70 og Disprildommen i Rt-2000-915 på side 920. Videre er erstatningsansvar generelt avhengig av at tapet sees som en adekvat eller påregnelig følge av den skadevoldende handlingen, se blant annet dommene i Rt-1997-1 og Rt-2000-418. Jeg nevner at slik vår sak ligger an, kan drøftelsene av vesentlighet og adekvans gli noe over i hverandre.”

Hovedårsakslæren innebærer imidlertid også det motsatte, at dersom en årsaks konkrete bidrag til skaden er av mindre betydning i forhold til de andre samvirkende årsaker, vil det likevel ikke være naturlig å knytte ansvar til handlingen, jf. Rt. 1998.1565 Anne Lene Lie

“Selv om påkjørselen i 1988 inngår i denne utviklingen, er det - slik saken bevismessig ligger an - vanskelig å bygge på at det er noe av det samlete tap i erverv som ikke ville oppstått dersom påkjørselen i 1988 ikke hadde skjedd. Som faktor i hennes helsemessige negative utvikling blir "bidraget" fra ulykken i 1988 i et totalbilde for beskjedent til at det kan gi grunnlag for erstatning, jf her Nils Nygaard, Skade og ansvar, 4 utgave Oslo 1992, side 338, om at det han kaller "realiseringsbidraget" ikke må være uvesentlig for skaderesultatet”.

Et annet eksempel på at den påstått skadevoldende årsak var for liten i årsaksbildet til å bli tillagt vekt, finnes i Rt. 2000 s. 620 ”Inneklima-dommen”:

”Etter mitt syn fremstår inneklimaet og eksponeringen for DCB i tekstilformingsrommet som et usikkert og i alle tilfelle som et lite vesentlig element i utviklingen av As sinnslidelse - og deretter av MCS - i et ellers meget sammensatt årsaksbilde. Jeg finner derfor å måtte se bort fra disse forhold ved ansvarsbedømmelsen”.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)