Det vanlige utgangspunktet for en rettslig vurdering av årsakssammenheng, vil normalt være betingelseslæren, jf. Rt. 1992 s. 64 P-pilledom II, der det blant annet sies følgende.

” Årsakskravet mellom en handling eller unnlatelse og en skade er vanligvis oppfylt dersom skaden ikke ville ha skjedd om handlingen eller unnlatelsen tenkes borte. Handlingen eller unnlatelsen er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer”.

Betingelseslæren går ut på at man tenker seg den påståtte skadevoldende årsak (handling eller unnlatelse) bort, og spør om skaden likevel ville ha skjedd.

Årsakssammenheng skal vurderes etter en helhetlig vurdering av årsaksrekken som ledet frem til skaden, der man selv om det er mange årsaksfaktorer, spør om akkurat den skadevoldende årsak er en nødvendig betingelse i hendelsesforløpet blant alle de andre årsaksfaktorene, for at skade oppstod. Dersom skaden ikke kunne ha skjedd uten den påståtte skadevoldende årsak, foreligger normalt faktisk årsakssammenheng mellom skaden og hendelsesforløpet som ansvaret bygger på. Man sier gjerne da at hendelsen hadde tilstrekkelig årsaksevne til å forårsake skaden.

Betingelseslæren kan også formuleres slik at dersom skaden ville ha inntruffet også om den påståtte skadevoldende handling tenkes borte, er den skadevoldende handling ikke årsak til skaden.

På samme måte medfører betingelseslæren at dersom skaden uansett hadde skjedd, uten skadevolders handling, vil det normalt ikke være årsakssammenheng. I Rt. 1990 s. 768 (HIV-dommen) ble helsemyndighetene ikke funnet ansvarlige for pådratt HIV-smitte for å ha sendt ut et rundskriv for sent, idet Høyesterett la til grunn at skadelidte uansett ville ha blitt smittet.

Tilsvarende ble lagt til grunn i Rt. 2003 s. 1468 som gjaldt krav om erstatning mot en kommune basert på at barnevernet ikke hadde overtatt omsorgen for en gutt i 1985 (som ble anført som årsak til at gutten senere fikk diagnosen schizofreni). Kommunen ble imidlertid frifunnet, da Høyesterett kom til at skaden uansett ville ha skjedd uten den påståtte skadevoldende handling.

“På denne bakgrunn må det i vår sak konkluderes med at det er overveiende sannsynlig at en omplassering av A i løpet av 1985 ikke ville ført til noen bedring i hans tilstand. Dermed foreligger ikke årsakssammenheng mellom en eventuell uaktsomhet fra kommunens side i 1985 og skaden. Også på dette grunnlag må således kommunen frifinnes.”.

Dersom det uansett hadde blitt skade, men skaden hadde blitt noe mindre uten skadevolders handling, vil det i prinsippet kunne være årsakssammenheng mellom den skadevoldende handling og en eventuell merskade, jf. Rt. 1998 s.1565 "Anne Lene Lie".

”Etter mitt skjønn må spørsmålet, etter det bevismaterialet som foreligger, være om påkjørselen i 1988 overhodet ikke er årsak til noe av As uførhet eller om den kan ha gitt et visst, men - i det samlede bildet - meget lite bidrag. Med den betydelige usikkerhet som her er, kan mye tale for den første konklusjonen. Jeg er imidlertid under tvil kommet til at dr Nordals konklusjon bør legges til grunn, slik at en liten del av den medisinske og ervervsmessige uførhet tilbakeføres til påkjørselen i 1988”.

Kravet om årsakssammenheng mellom skadevoldende handling og skaden, innebærer videre at handlingen eller unnlatelsen som det knyttes ansvar til, har tilstrekkelig årsaksevne til å få skaden til å realisere seg – på egen hånd. Selv om en handling er faktisk nødvendig for skaden, kan det være at handlingen ikke har tilstrekkelig årsaksevne til å forårsake skaden på egen hånd; dvs. uten hjelp fra andre samvirkende årsaksfaktorer.

Hvis handlingen ikke har tilstrekkelig årsaksevne til å forårsake skaden på egen hånd uten ”hjelp” fra andre samvirkende årsaker, blir det da spørsmål om det kan knyttes ansvar til handlingen på grunn av at den gjennom samvirke med andre årsaker har forårsaket skaden. Dersom skaden er forårsaket av flere samvirkende faktorer, blir det rettslig sett spørsmål om årsakens betydning er så fremtredende i forhold til andre årsaker at det er naturlig å knytte ansvar til den (se her under hovedårsakslæren).

Kravet til hva som skal til for at en hendelse har selvstendig årsaksevne ble oppsummert i Rt. 2001 s. 320 (s. 329) ”Nilsen-dommen”:

“For at trafikkulykken skal kunne anses som årsak til A's invaliditet, må ulykken ha vært en nødvendig betingelse for at invaliditet skulle inntre, og dersom det foreligger andre årsaksfaktorer, må ulykken i forhold til de øvrige faktorer fremstå som et så pass vesentlig element i årsaksbildet at det er rimelig å knytte ansvar til den ... Det er i rettspraksis lagt til grunn at spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng, må avgjøres ut fra hva som finnes mest sannsynlig, og hvis det er tvil om dette, må tvilsrisikoen påhvile skadelidte. Dette gjelder ikke bare i forhold til spørsmålet om ulykken har bidratt til utvikling av skaden, men må som utgangspunkt også gjelde i forhold til spørsmålet om bidraget fra ulykken har vært nødvendig for at skaden skulle inntre. Dersom det fra den som ansvar blir rettet mot, blir hevdet at hvis ulykken ikke hadde inntruffet, ville skade ha inntrådt av en annen årsak, må imidlertid tvilsrisikoen for den alternative skadeutvikling gå over på denne, såfremt den alternative skadeårsak ikke har noe med den aktuelle ulykke å gjøre”.

Rettspraksis fastslår således at skadelidte har bevisbyrden for at handlingen skyldes skaden, men at skadevolder har bevisbyrden for å godtgjøre en anførsel om at skaden uansett hadde inntrådt uavhengig av den skadevoldende handling, jf. også Rt. 1999 s. 1473 ”Stokke-dommen”

“Jeg finner grunn til innledningsvis også å nevne at som utgangspunkt har skadelidte bevisbyrden for at erstatningsvilkårene er oppfylt. Men når skadevolder anfører at den skade som foreligger, helt eller delvis ville ha oppstått uavhengig av den skadevoldende handling, må tvil på dette punkt ramme skadevolderen, jf. i denne retning også Rt-1997-883, se side 887 “.

Skadelidte skal likevel ikke tjene på at det oppstod skade (såkalt tilfeldig berikelse), dersom skadelidte uansett hadde lidt noe tap som ulykken forhindret fra å oppstå. Skadelidte skal da ha dekket differansen mellom det tapet som skyldes ulykken, og det som uansett hadde vært tapt uavhengig av ulykken (den tilfeldige berikelse). Et eksempel på at tilfeldig berikelse går i fradrag har vi i Rt. 1939 s. 736 ”Eystein,” hvor dampskipet Eystein gjennom påkjørsel ute på havet fikk en fiskebåt som hadde tatt inn full fangst med snurpenot til å miste fangsten. På grunn av storm ble det lagt til grunn at deler av fangsten uansett hadde gått tapt. Skadevolder ble da pålagt å erstatte sitt ansvar minus den tilfeldige berikelse (dvs. den verdi av fangsten som uansett ville gått tapt). Tilfeldig berikelse har likevel ikke noe med årsaksevne å gjøre, men går på en vurdering av hva det økonomiske tap reelt sett hadde vært, dersom den skadevoldende handling ikke hadde vært inne i årsaksbildet.

© Advokatfirmaet RUV (Org nr.: 996 276 155)